Den glemte bydelen

Mens støynivået tiltar rundt grønne lunger og verneverdig bebyggelse over hele byen og politikere nærmest står oppå hverandre for å kjempe velforeninger og naboers sak er det én perle i byen som stille transformeres til det ugjenkjennelige uten særlig oppmerksomhet.
Jeg snakker om Ekebergskrentens nedre deler og den opprinnelige Gamlebyen.
Her finner man verneverdig trehusbebyggelse, hus med store eplehager og flotte arbeiderboliger side om side. Og nå også sjelløse boligblokker, forstadslignende blokkbebyggelse og skuffende lite gjennomtenke nybygg som ikke tilpasser seg sine historiske omgivelser.
Planleggere har glemt både utenomhusområder, grønne lunger og næringslokaler i første etg. som kunne skape et positivt handleliv med cafeer og butikker.
Byen i skyggen av Ekebergåsen er en by uten lokale butikker, handlesteder eller cafeer. Det er en by uten lekeplasser, ballplasser, parker eller en utenomhusplan.
Her rives verneverdige flere hundre år gamle tørrsteinsmurer uten nabovarsel og helt uten at byrådet griper inn i de ulovlige aktivitetene. Her får råtne bygningsbrakker oppført på kommunal grunn stå tiår etter den vanlige toårsregelen.
En situasjon som dette ville ført til umiddelbar inngripelse fra byrådet, hvis det gjaldt de vestlige bydeler.
Det er på tide å sette fokus på Oslos mest historiske bydel, det er på overtid for handling med å lage bedre uterom og få en bedre arkitektonisk tilpassing til det opprinnelige bygningsmessige utrykket. Vi snakker om Oslos ”Gamle Stan” –det som opprinnelig het Oslo, før etableringen av Kristiania. Selve byens krybbe.
Som et tiltak har underskrevne initiert saken om gjenoppføring av tørrsteinsmuren i Konowsgate og etablering av en park mellom Konowsgate og Dyvekes vei i Venstres bystyregruppe, etter god dialog med Ekebergskrentens Ve og Vel.
La oss håpe bystyreflertallet nå endelig kjenner sin besøkelsestid og gir den glemte bydelen et etterlengtet løft.


Ståle Sørensen
Venstres bystyregruppe, 1. vara kultur og utdanningskomiteen

Tull om kunstneres garantiinntekt

Media har boltret seg i nyheten om at Margrethe Robsahm, en manusforfatter, mottok garantiinntekt i 16 år uten å fullbyrde en eneste film
Ikke uventet kaster Frp seg over saken og rasler med kuttisme av 200 årlige millioner til kunstnerne.
Hva er det egentlig saken handler om?
At en fagjury har trodd på en enkeltkunstners livsverk i den grad at de har bevilget et mindre millionbeløp fordelt over en 16 års periode
Når så investeringen viser seg å ikke bære frukter trekker man tilbake videre støtte.
En jury bør evaluere seg selv i kjølvannet av noe slikt, men en jury vil også alltid i beste hensikt bevilge penger til fremtidige lignende prosjekter. Det ligger i hele støtteordningens natur at den vil feile –på lik linje med en aksjeinvestor som ikke alltid plukker ut den rette aksjen, en forsker som ikke alltid satser på den rette ideen eller en stat som støtter forskning, men som ikke alltid setter pengene på den mest lønnsomme og viktigste forskningen, vil en kunstnerisk fagjury også bomme iblant.
En garantiintekt er ingen Lottogevinst. En garantiinntekt er kun nok til å danne et minimum eksistensgrunnlag for å drive egen virksomhet.
En sum på årlige maksimalt 178 100 kroner før skatt for billedkunstnere etter et langt kunstnerliv og flere års utdannelse med tilhørende studielån, er vel neppe å regne som et fullverdig alternativ for andre enn kunstnerne selv.
Det er idag flere ansatt i kulturbaserte næringer enn hele fiskeri og landbruksnæringen tilsammen og de aller fleste kulturarbeidere bidrar netto til felleskapet.
Billedhuggere i Norge holder liv i steinbrudd, bronsestøperier, sveiseverksteder, håndverksbedrifter, transportfirmaer, gallerier, regnskapskontorer, snekkeribedrifter og en rekke andre store og små spesialbedrifter.
Filmskapere, skuspillere, dansere, manusforfattere og malere enda flere.
Seriøse undersøkelser gjort på feltet stipender og garantiintekter i kjølvannet av den forrige offisielle levekårsundersøkelsen av kunstnere, viser entydig at kunstnere reinvesterer det aller meste av motatte stipender inn i egen kunstnerisk virksomhet. Jeg tør påstå at man neppe finner en næringsgruppe i Norge som forsaker så mye egenkonsum i bytte mot aktivitet i egen næring.
Det er rett og slett bevist og dokumentert at Fremskrittspartiets argumentasjon om kunstneren som den late mottager av offentlig støtte ikke stemmer, gjennom statistikk og evalueringer med bakgrunn i kunstnerundersøkelsen.
Så hva bunner dette behovet av å gå løs på den minste budsjettposten i Statsbudsjettet i? Hvorfor er det så interessant for media at et menneske har motatt så vidt mer enn hun potensiellt ville fått i sosialstøtte eller trygd? Og det etter å ha blitt plukket ut i sylskarp konkurranse med andre kunstnere av en nøye sammensatt fagjury. Hovedpremien for kunstnere er en årlig sum som for de fleste andre yrkesgrupper synes totalt uakseptabelt.
Det må da finnes større urettferdighet og misilighold av statlige skattepenger i det norske sanfunnet som media kan sette fingrene i enn dette?


Ståle Sørensen
Formann Norsk Billedhoggerforening