Mitt møte med den store staten

Dagen før nyttårsaften fikk jeg min førstefødte sønn, gleden er stor, men sorgen ble like stor da min kone kun en uke etter fødselen ble lagt inn på Ullevål sykehus med en meget alvorlig diagnose. Skjebnen hadde satt oss på en av livets store prøvelser. Som alenefar for vår sønn var bekymringen stor for hvilke støtteordninger vi ville falle innenfor og utenfor. For hvem har vel overblikk over det sinnrike byråkratiet av støtteordninger som man har klart å bygge opp i dette landet?

Uten hjelp av en sosionom på Ullevål sykehus ville jeg ansett det som umulig å finne ut av dette. Men selv med hjelp av en sosionom ble det svært vanskelig å orientere seg.
Alt av inntekt, arbeidsforhold etc. må selvfølgelig dokumenteres –ikke enkelt for en som jobber som selvstendig næringsdrivende og har flere deltidsjobber og særlig enklere var det heller ikke for min kone som lå under medisinsk overvåkning på sykehuset.
Alle brev jeg mottok fra NAV var undertegnet forskjellige saksbehandlere, fra forskjellige avdelinger og beskjedene vi fikk derfra var både selvmotsigende og kryptiske.

Beskjeder som ”du må fylle ut det grønne skjemaet” uten en eneste referanse til hva det grønne skjemaet er, hva det inneholder og hvilke informasjon som etterlyses var typiske. Også kontrabeskjeder postlagt samme dag, hvor det ene brevet fra det ene kontoret sier søknaden er iorden, mens det andre kontoret sier at den er mangelfull, var vanlig. Kort sagt en helt elendig behandling av meg som kunde / klient.
Jeg er ressurssterk, jeg er mer enn gjennomsnittlig bevandret i politikk og samfunnstrukturer. Jeg har god oversikt over stønadsordninger og velferdsystemer. Allikevel føler jeg meg altså som fanget i en Kafkaprosess i møte med NAV. Man føler seg prisgitt saksbehandlere uten interesse for ditt liv.
Jeg tør ikke engang tenke hvordan NAV fungerer for de som trenger det aller mest, de som av forskjellige grunner har falt utenfor samfunnet. De som ikke har mine ressurser, men mine problemer, kanskje bare ennå større.
Det er virkelig på tide å gjøre noe med dette usosiale byråkratiet. Norge trenger et velferdsystem som lar seg forstå av de som trenger det mest. Et system hvor den som trenger hjelp settes i fokus, ikke systemet i fokus slik som idag.


Ståle Sørensen