Om øremerkiing

Er øremerking veien å gå?

Som representant for NBF ved NBKs landsmøte så var jeg vitne til en rekke vedtak som jeg ønsker å stille spørsmålstegn ved. Jeg presiserer at jeg i dette innlegget ikke skriver som representant for Billedhugerforeningen, da disse spørsmålene ennå ikke har vært tatt opp til diskusjon der.
I en rekke velmente tiltak hvor jeg deler forslagstillers intensjoner, ble jeg stadig stillt ovenfor spørsmålet: Ønsker NBK et sentralistisk Norge hvor all makt ligger hos Stortinget?
Ved å stadig presisere at man jobber for øremerking av midler til alle gode tiltak, samt tilbakeføring av vedtakshjemmel fra fylkeskommunene til Stortinget så er man i realiteten med på uthule det lokale demokratiet og flytte makt oppover i systeme -ikke nedover.
Jeg oppfatter at billedkunstnere og kulturarbeidere har mest å hente ved at det er kort vei fra der avgjørelsene fattes til de avgjørelsene angår. Hvis vedtaket fattes i fylkeskommunen så er det enklere for en distrikstorganisasjon å påvirke dette vedtaket, for eksempel i Nordland enn å måtte ta hele den lange omveien til Stortinget for der å møte representanter fra de andre fylkene som man er avhengig av for å få flertall.
Jeg ville synes det var mer strategisk for NBK å kjempe for sine meninger hvor enn avgjørelsen tas enn å kjempe en systemkrig for et mer mer sentralistisk Norge.
Fylkespolitikere er stadig på valg og er avhengig av lokal velvilje og tillitt, dette bør fylkeslagene innse og utnytte ved å presse frem sine saker i media, samt drive utrakt lobbyvirksomhet ovenfor disse politikerne. I Stortinget representerer de forskjellige reprentantene også sine fylker. Deres oppgave er å fremme sitt eget partis program, men også stå på løfter i forhold til sitt eget fylke. Problemet i denne sammenhengen er at det er svært enkelt for en representant fra Trøndelag å bli overkjørt fra representanter fra f.eks Rogaland, Akershus og Oslo. Disse representantene har ikke noe forhold til Trøndelags kulturkrav og kjemper gjerne heller for egne krav i en prioriteringsdebatt.
På den måten er Stortinget feil sted å kjempe for lokale politiske saker og også feil sted å ta detaljavgjørelser vedrørende budsjettprioriteringer. Landstedutstillingene kan være en slik sak som ved «feil» Stortingsflertall blir mer utsatt i Stortinget enn i et interkommunalt samarbeid.
Øremerking hjelper lite i det øyeblikk Stortinget finner det for godt å fjerne ordningen.
I en fylkeskommune derimot vil det være lettere å arbeide for disse tingene, fordi representantene er mer direkte valgt av distriktets egne velgere.
Jeg oppfordrer derfor NBK til å ikke fortsette en kamp mot vindmøller hvor man vedtar resolusjoner som er av symbolsk karakter, men istedenfor kjemper for mer frie kulturmidler til fylkeskommunene og deretter tar kampen lokalt med de politikerne man der har valgt inn.
Politikk er prioriteringens felt, se til at det blir prioritert rett!
Avslutningsvis vil jeg presisere at jeg er medlem av et parti som er for en storstilt lokaldemokratisk satsing i tråd med mye av det jeg her har sagt, jeg benyttet derfor ikke store deler av landsmøtet på å fremme dette synet, da det nok kunne blitt oppfattet feil. Når jeg nå skriver dette innlegget så er det fordi jeg mener en slik flytting av makt fra Storting og ned på det lokale planet faktisk er til det beste for NBK og billedkunstnerne, men jeg tar til etteretning at man for tiden står for det motsatte synet.

Ståle Sørensen, billedkunstner