Om å ta og gi

Om å ta og gi i et velferdsamfunn

Når nå debatten om årets statsbudsjett har roet seg så er detpå tide med en liten refleksjon om debattens ideologi.
Arbeiderpartiets og SVs mantra «mer skattelette til de som har mest fra før» tror jeg nå har satt seg kraftig i bakhodet på de fleste velgere, og de to nevnte partiene ser nå antageligvis tilbake på det de selv anser som en vellykket mediakampanje mot Regjeringen.
Vi lever i et mediasamfunn og de som behersker dette best vil alltid være de som i folks øyne «går av med seieren». M.a.o. det er 1-0 til opposisjonen.
I en tabloid virkelighet så er det særdeles vanskelig å nå ut med budskapet når motstanderen har funnet et «passende» slagord som gjentas til det evinnelige. Det er kanskje på plass med en bitteliten mediavennlig oppklaring?
For det første bruker opposisjonen begrepet «gi skattelette». Et slikt begrep innebærer at alle penger tilhører staten og at regjeringer bestemmer hvor mye ethvert menneske skal bli tildelt utfra et «rettferdighetsmål». Dette er sett fra vårt ståsted et urimelig standpunkt.
I en liberal stat så ber staten borgerne om å bidra til felleskapet ved å avse noe av sin eiendomsrett slik at man kan betale for fellesgoder. I et slikt samfunn så deler man ikke ut skatteletter, man unnlater eventuellt å ta inn mer enn man trenger.
Det andre Arbeiderpartiet og SV peker på i sin retorikk er at det «gis» skattelette til de aller rikeste av oss. Dette er med respekt å melde tøv.
Dagens skattesystem gjør at de som tjener mye bidrar mest til felleskapet ikke bare i form av penger, men også rent prosentmessig. De aller rikeste derimot, de som lever av kapitalinntekter, har etter skattereformen av 1992, initiert av Arbeiderpartiet vært heldige nullskatteytere.
De aller rikeste har ikke bidratt, mens vanlige hardtarbeidende funksjonærer og drosjesjåfører har holdt systemet oppe ved at de betaler toppskatt hvis de jobber litt overtid. -Rettferdig?
I regjeringens statsbudsjett så vil alle skattes likere, både de som lever av kapitalinntekter og de som lever av arbeidsinntekter. De aller rikeste og de som er alminnelig rike vil bidra mest til felleskapet, men skattetrykket blir mer sosialt og likere fordelt.
Den andre store feilen ved Arbeiderpartiet og SVs retorikk er at de ikke tar hensyn til at velferdstaten ikke er bærekraftig.
Både i endring av pensjonsystemet samt generell reformering av velferdstaten er de to partiene bremseklosser i enhver nødvendig forandring. De fleste som kjører bil vet at det er bedre å anpasse farten i tide, bremse forsiktig og kjøre unna ved møtende fare enn å holde stiv kurs og bremse kraftig rett før man kolliderer inn i faremomentet.
I Venstre ser vi på muligheten for å etablere et velferdsamfunn med borgerlønn, flat skatt med stort bunnfradrag og reformering av offentlig sektor. Et samfunn hvor alle som virkelig trenger det får hjelp uansett grunn til deres problemer. Et samfunn hvor ikke hovedfokuset ligger på å omfordele penger fra øvre til nedre middelklasse eller fra de som jobber overtid til de som ikke gjør det. Vi vil bygge et bærekraftig velferdsamfunn hvor alle går sammen for å hjelpe de aller svakeste av oss og hvor skatt fordeles utfra hvor mye man forurenser og forbruker, ikke utfra sosialistisk misunnelsespolitikk.



Ståle Sørensen, leder Gamle Oslo Venstre, listekandidat Stortingsvalget 05