Hvem gir hvem en gave?

I debatten rundt Christian Ringnes skulturpark på Ekebergåsen har det kommet mange underlige utsagn. Christen Sveaas har kommet ut av skapet som Ringnes fremste våpendrager og støttespiller og har både i debattsidene i Aftenposten og i en direktesendt radiodebatt med underskrevne gått langt i å harselere med de som er kritiske til Oslo Kommunes håndtering av saken som kan gi Ringnes udemokratisk utøvermakt over 230 mål med kommunal eiendom. Sveaas mener vi alle bør slutte og sutre og heller applaudere over Ringnes giverglede.
Jeg vil heller snu det på hodet og spørre hvem som gir hvem en gave. At Christian Ringnes får tillitt av Oslo kommune til å utforme 230 mål med offentlig friareal utfra egne visjoner og kunstsyn er da vitterlig en gave av dimensjoner til Christian Ringnes?
Christian Ringnes får et enormt lerret av Oslo kommune i form av et friareal, han stiller selv kun med maling og ideer. Dette får han med bakgrunn i penger og bekjentskaper, ikke pga hans faglige integritet, storslåtte kunstneriske samling eller visjoner. Kan det være at kunstnerne selv har noen tanker om hvordan vi bør utforme det offentlige rom?
I arkitektur finnes det regler, byggesaksprosesser, anbudsregler, faglige råd og profesjonelle etater. Et tilsvarende grep for oppsetting av et bygg som en ”gave til byen” ville rett og slett vært ulovlig.
I ettertid opplyser Christian Ringnes at han skal sette ned et kunstnerisk råd for å bedømme arbeidene. Jeg vil stille spørsmål med hvorfor han da allerede har kjøpt inn 25 av de 100 skulpturene han ønsker satt opp. Hva i all verden var poenget med dette kjøpet hvis det han egentlig ønsker er en kunstnerisk vurdering?
Oslo kommune med Høyre og ordfører Per Ditlev Simonsen i spissen har tidligere vist en arrogant og lite tillitsvekkende holdning til kunst i det offentlige rom. Simonsen tok seg til og med den frihet å hoppe bukk over all alminnelig saksgang og faglige råd og plukket selv ut Knut Steen til å utforme den etterlengtede Olav V statuen. Vi kjenner alle enden på den visa. En kunstner ble holdt for narr av ordføreren og flere millioner med kommunale skattekroner ble sølt bort. Oslo kommune har ikke vist noen evne å skille en kunstbyråkrat og en skapende profesjonell billedkunstner. Resultatet er at såkalte kunstneriske råd i Oslo kommune består av kunstneriske alibier i form av byråkrater uten virkelig kunstutdannelse.
Jeg ønsker flere av Christian Ringnes sitt kaliber. Jeg ønsker en kø av rike, velmenende millionærer som ønsker å sette sitt preg på byen, men jeg ønsker også en kommune som setter et høyt faglig nivå i høysetet. En kommune som setter anbudsrunder, demokratiske prinsipper og kunstnerisk skjønn i høysetet. Jeg ønsker en kommune som bruker kunstnere som rådgivere i slike saker. Jeg ønsker en kravstor kommune det skal være en ære å gi til.
Offentlige skulpturer blir stående i flere hundre år og kan være viktigere for byens identitet enn byens bygninger. Er det da riktig at disse avgjørelser fattes på en slik lemfellig måte som i dagens Oslo?

Ståle Sørensen
Styreleder Norsk Billedhoggerforening
Listekandidat for Venstre i bystyrevalget