Sjikane?

Skule Waksvik skriver i Aftenposten 22. august ”Ståle Sørensen kommer med sjikanøse utspill i mediene fordi Ringnes favoriserer de figurative billedhuggerne”.
Dette undrer meg stort. Dersom Waksvik referer til mine uttalelser om Ringnes manglende kunstsyn og kunstforståelse så sjikanerer Christian Ringnes seg selv også. Ringnes har ved flere anledninger omtalt seg selv som en mann med enkel smak og behov av faglig korrektiv og rådgivning i opprettelse av skulpturparken. Er det sjikanøst å viderebringe uttalelser Ringnes selv har tatt i sin munn om seg selv? Waksviks forståelse av at debatten handler om ”for eller imot figurativ skulptur” er også fullstendig skivebom. Jeg som styreformann jobber daglig med formidling av figurativ skulptur, vi har årlige utstillinger på Aker Brygge, Spikersuppa og i en rekke små og store byer i Norge med hovedsaklig figurativ skulptur. Vi har inngående samarbeid med flere private aktører som Selvaagbygg og Cotrax i formidling av figurativ skulptur. Alt dette er ting jeg stolt representerer som formann i billedhoggerforeningen.
Jeg har hele tiden prøvd å argumentere mot Oslo kommunes bevissløse kunstpolitikk i denne saken, at Waksvik ikke har fått dette med seg overrasker meg stort.
Skule Waksvik har fullstendig misforstått Norsk Billedhoggerforenings ærend i denne debatten, dette beklager jeg virkelig, både for debattens del og for hans egen del.

Ståle Sørensen
Styreformann Norsk Billedhoggerforening

Ringnes tåler å bli holdt i ørene

Jeg hadde stor glede av å lese kunsthistoriker Paul Grødvedts raljering over mine uttalelser i debatten rundt Christian Ringnes skulpturpark. Hans innlegg hadde stor underholdningsverdi. Grødvedt starter indignert med ”det har tydligvis gått sport i å trakasere folk for tiden” og avslutter sitt innlegg med å kalle meg en ”kunsthistorisk tulling”. Jeg skal holde meg for god til å kommentere alle Grøtvedts karakteristikker og uttalelser, men hans kronikk med tittelen ”håpløst fra Sørensen” inneholder så mange faktafeil og omtrentligheter at det neppe gavner leseren å seile videre på den galeien.
Denne debatten handler om noe mye viktigere enn Christian Ringnes. Den handler om hvem som skal bestemme over utformingen av det offentlige rom. Den handler om kommunens motvilje til å involvere kunstfaglig kyndige personer i vurdering av utsmykking av det offentlige rom.
Som kunstnere og kunsthistorikere har vi forskjellige meninger og oppfatninger, dette er sunt, det er debatten mellom forskjellige faglige ståsted kunstnere imellom som skaper en faglig diskurs og det er denne diskursen jeg ønsker at kommunen skal legge til grunn for sine avgjørelser. Ordfører Per Ditlev Simonsen viste for alle kommunens manglende kunstpolitikk i Knut Steen saken. Hvor mange tilsvarende saker skal vi ha før kommunen våkner opp? Hvor mange ganger er vi nødt til å ha denne debatten før Oslo kommune forstår at det må settes ned et faglig råd umiddelbart? Både Grødvedt og Dag Hol er velkommen til å sitte i et slikt råd så lenge det sørges for at flere kunstyn enn deres eget er representert. I dagens Oslo styres avgjørelser i for stor grad av rike onkler og en overivrig ordfører uten kunstfaglig ballast, jeg vil gjerne se Hol og Grødtvedts begrunnelse for hvorfor dette er en god vei å gå videre.
Både borgerlige styrte Bergen og rødgrønne Trondheim har klart å lage gode planer for kunst i bybildet og har satt ned kunstneriske råd som vurderer gaver til byen. Trondheim setter sågar av en prosentsats av veibygging til kunstnerisk utsmykking. Oslo som hovedstad har lite å være stolte av når det gjelder dette
Kunst i det offentlige rom er et offentlig anliggende, ikke et privat, derfor ønsker jeg også i fremtiden å holde Ringnes og hans likemenn litt i ørene. Helst uten beskyldninger av å trakasere. Er det trakasering å være kritisk til at 230 mål med offentlig eiendom med et pennestrøk skal omformes utfra en eneste persons personlige smak? Jeg tror faktisk Ringnes helt fint tåler å bli holdt i øra og jeg er iallefall overbevist om at en skulpturpark på Ekeberg vil bli langt bedre med en mer bevisst saksbehandlig fra kommunens side og litt velvilje fra Ringnes. Kanskje denne debatten i seg selv har vært nok til å sette skapet der det hører hjemme?


Ståle Sørensen, styreformann Norsk Billedhoggerforening

Hva er Ringnes kunstsyn?

Dag Hol hevder i Aftenposten 12. august at underskrevne, Jan Kokkin, Ina Blom, Stein Rønning og andre kritikere av Ringnes skulpturpark viser liten respekt for Ringnes kunstsyn og initiativ.
Dette er et høyst bemerkelsesverdig utsagn og jeg venter i spenning på Dag Hols videre utredning om Christian Ringnes kunstsyn. For hva er egentlig hans syn på kunst? Hva er hans kunstfaglige grep og utfra hvilke kunstutrykk og kunsthistoriske forståelse bunner egentlig selve ideen om en skulpturpark på Ekebergåsen? Hva vil Ringnes med kunsten han viser frem?
Dersom Ringnes selv kan tillegges et kunstsyn så er vel dette i beste fall basert på 1800 tallets rådende tankegang, ikke samtidens.
Min kritikk har hele tiden vært fundert i at det er fraværet av kunstfaglige visjoner, argumenter og kunstsyn som her er problemet, både fra kommunen og Ringnes sin side.
Dag Hol klistrer i sitt innlegg Ringnes på ufortjent vis til et fluepapir av prominente samlere med visjonære kunstsyn som overgikk samtidens kunstfaglige ekspertise. Både vår hjemlige Rolf Stenersen og Englands Charles Saatchi er slike private aktører som har fått en vesentlig plass i kunsthistorien p.g.a sine vågale innkjøp og valg. Ringnes er foreløbig milevis fra denne ansamlingen av personer og hans private utsmykkingstrang av 230 offentlig mål Oslo kommune er foreløbig fundert utfra hans likviditet og ”sosiale ansvar”, ikke hans eventuelle visjonære kunstsyn. Kommunen har til nå vist liten iver i å gi parken en kvalitativ vurdering som Ringnes selv ikke kan gi og det er Oslo kommune som må ta det fulle ansvar for manglende faglig vurdering av parkens innhold.
Det synes derfor urettferdig og lite tillitsvekkende av Dag Hol å gi Ringnes nye egenskaper kun for å slå fast at han selv er for private gaver og kritisk til kunstneriske råd.
Jeg er også for private gaver, men mener gavene må forstås utfra en kvalitativ vurdering, ikke kun en økonomisk, slik Oslo kommune her legger opp til.
Det ville hjulpet at giveren av gaven kunne vise til en god kunstnerisk merittliste, men det ville allikevel ikke rokket under tanken om et kunstnerisk råd. Dette er et offentlig rom som tilhører Oslos befolkning og en utvelgelse må følge grunnleggende demokratiske prinsipper, til beste for den frie kunstneriske konkurransen. La oss nå inderlig håpe at byrådet og Oslo kommune har hørt alarmbjellene i kjølvannet av denne debatten og at det sørges for at en skulpturpark på Ekebergåsen blir en kvalitativ berikelse for Oslo og Norsk kunstliv, ikke bare en besparelse for Oslos skattebetalere.

Ståle Sørensen styreformann Norsk Billedhoggerforening

Hvem gir hvem en gave?

I debatten rundt Christian Ringnes skulturpark på Ekebergåsen har det kommet mange underlige utsagn. Christen Sveaas har kommet ut av skapet som Ringnes fremste våpendrager og støttespiller og har både i debattsidene i Aftenposten og i en direktesendt radiodebatt med underskrevne gått langt i å harselere med de som er kritiske til Oslo Kommunes håndtering av saken som kan gi Ringnes udemokratisk utøvermakt over 230 mål med kommunal eiendom. Sveaas mener vi alle bør slutte og sutre og heller applaudere over Ringnes giverglede.
Jeg vil heller snu det på hodet og spørre hvem som gir hvem en gave. At Christian Ringnes får tillitt av Oslo kommune til å utforme 230 mål med offentlig friareal utfra egne visjoner og kunstsyn er da vitterlig en gave av dimensjoner til Christian Ringnes?
Christian Ringnes får et enormt lerret av Oslo kommune i form av et friareal, han stiller selv kun med maling og ideer. Dette får han med bakgrunn i penger og bekjentskaper, ikke pga hans faglige integritet, storslåtte kunstneriske samling eller visjoner. Kan det være at kunstnerne selv har noen tanker om hvordan vi bør utforme det offentlige rom?
I arkitektur finnes det regler, byggesaksprosesser, anbudsregler, faglige råd og profesjonelle etater. Et tilsvarende grep for oppsetting av et bygg som en ”gave til byen” ville rett og slett vært ulovlig.
I ettertid opplyser Christian Ringnes at han skal sette ned et kunstnerisk råd for å bedømme arbeidene. Jeg vil stille spørsmål med hvorfor han da allerede har kjøpt inn 25 av de 100 skulpturene han ønsker satt opp. Hva i all verden var poenget med dette kjøpet hvis det han egentlig ønsker er en kunstnerisk vurdering?
Oslo kommune med Høyre og ordfører Per Ditlev Simonsen i spissen har tidligere vist en arrogant og lite tillitsvekkende holdning til kunst i det offentlige rom. Simonsen tok seg til og med den frihet å hoppe bukk over all alminnelig saksgang og faglige råd og plukket selv ut Knut Steen til å utforme den etterlengtede Olav V statuen. Vi kjenner alle enden på den visa. En kunstner ble holdt for narr av ordføreren og flere millioner med kommunale skattekroner ble sølt bort. Oslo kommune har ikke vist noen evne å skille en kunstbyråkrat og en skapende profesjonell billedkunstner. Resultatet er at såkalte kunstneriske råd i Oslo kommune består av kunstneriske alibier i form av byråkrater uten virkelig kunstutdannelse.
Jeg ønsker flere av Christian Ringnes sitt kaliber. Jeg ønsker en kø av rike, velmenende millionærer som ønsker å sette sitt preg på byen, men jeg ønsker også en kommune som setter et høyt faglig nivå i høysetet. En kommune som setter anbudsrunder, demokratiske prinsipper og kunstnerisk skjønn i høysetet. Jeg ønsker en kommune som bruker kunstnere som rådgivere i slike saker. Jeg ønsker en kravstor kommune det skal være en ære å gi til.
Offentlige skulpturer blir stående i flere hundre år og kan være viktigere for byens identitet enn byens bygninger. Er det da riktig at disse avgjørelser fattes på en slik lemfellig måte som i dagens Oslo?

Ståle Sørensen
Styreleder Norsk Billedhoggerforening
Listekandidat for Venstre i bystyrevalget

Vingeklipp Christian Ringnes

Rundt Ekebergrestauranten er det iferd med å etableres en skulturpark bygget som en ”hyllest til kvinnen”. Initiativtageren, den kjente flaskesamleren og eiendomsmagnaten Christian Ringnes er gitt noenlunde frie tøyler i utforming av det som er et offentlig rom og kommunal grunn.
Tidligere har Ringnes fått bestemme over Europarådets plass og en rekke andre sentrale offentlige steder i Oslo, til glede og forargelse for byen. Det er friskuser med private penger og velmenende ordførere som tydligvis bestemmer utformingen av det offentlige rom i Oslo. Christian Ringnes og hans kunstneriske jury bestemmer i realiteten hvordan 250 mål med kommunal grunn skal utsmykkes. Et like stort område som Vigelandsparken og av like stor betydning for Oslos fremtidige identitet og anseelse. Det blir Gondolbane fra den nye bydelen i Bjørvika til Ekeberg og Ringnes skulpturpark vil være mer sentralt plassert og kanskje bedre besøkt i fremtiden enn selveste Vigelandsparken. Hvorfor har ikke kommunen bedt om en bredere sammenstillt faglig jury og en større finger med i spillet når en så stor del av Oslos ansikt skal utformes? Hvor er politikerne som skal ivareta offentlighetens interesser og sørge for et kunstnerisk gjennomarbeidet prosjekt?
Når kommunen bruker penger på arkitektur eller håndverkertjenester inngår dette i et fast regelverk med faglig vurdering, veiledning og utlysning av anbud. Oppdraget må følge offentlige anbudsregler. Hvorfor er dette annerledes i kunsten? Hvorfor kan oppdrag i kunsten gis uten et regelverk som sørger for en god åpen konkurranse og idémyldring?
Et solid regelverk som sørger for en god faglig gjennomgang av Christian Ringnes skulpturpark på Ekeberg må på plass før skulpturparken er ferdig. Det samme regelverket har også vist seg totalt fraværende og sårt etterlengtet ved ordfører Per Ditlev Simonsens private avtale med Knut Steen om Olav V statuen.
Vi har anbudsregler som sørger for fri konkurranse i næringslivet, hvor er kunstnernes anbudsregler? Det kan synes som private vennskapskretser og personlige kunstneriske preferanser styrer Oslos politikk når det gjelder offentlig kunst. Ringnes er en velmenende mesen, som vi trenger flere av i i Oslo men det bør stilles spørsmål om en åpen pengebok er nok å bygge Oslos kunstneriske renomé på.
Det er ikke bare politikere som svikter, Oslo kommunes egne kunstsamlinger er utydelig og lavmælte utad og synes både paralysert og skuffende lite tydelige i saker som omfatter kunst i det offentlige rom.
La oss håpe at bystyrevalget ender i at vi får en ny ordfører som vet å bruke kunstmiljøet som faglig korreks. La oss drømme om et byråd som setter det offentlige rom og offentlig skulptur på dagsorden, et byråd som gjerne er åpen for private løsninger, men som ikke lar private interesser overta det offentlige rom. La oss få et bystyre som etterlyser en helhetlig plan for bruk av kunst i offentligheten. Til sist la oss få en politikk som bruker kunstnere som seriøse bidragsytere, la oss få åpne utsmykkingskonkurranser og anbudsrunder og la oss få gjeninnført et eksternt kunstnerisk råd som veileder Oslo kommune i sine avgjørelser.
La oss få en skulpturpark på Ekebergskrenten, gjerne med Ringnes som investor, men med faglige godt begrunnede avgjørelser og en endelig demokratisk politisk avgjørelse i full åpenhet.


Ståle Sørensen billedkunstner, listekandidat for Venstre bystyrevalget 2007

Tørk bort langrennsnørret!

En nyhetsending, spesiellt i vinterhalvåret, kan fortone seg som en eneste lang sportssending. At en eller annen frådende norsk atlet med snørr langt nedover haka og trikotdrakt har vunnet en medalje kan synes som det aller viktigste for NRKs nyhetssankere. Er du ikke gått lei av sporten gjennom nyhetsendingen, ja så følger sportsdelen av nyhetene etterpå, med viktige oppdateringer om influensa i skileieren, mageproblemer på landslaget samt krangel og baksnakking i Skøyteforbundet.
Misforstå meg ikke, jeg er ikke av disse sportshatende åndsnobbene som skal rakke ned på all enkel moro, nei jeg er en stor fan av både fotball og skihopping.
Jeg følger hopprenn med stor entusiasme gjennom hele vinteren og heier på VIF om sommeren, men jeg vil ha meg frabedt å få servert samme evinnelige mas om trivaliteter og intern krangel blant toppidrettsutøvere i alle kanaler og hele tiden.
For hvorfor fylle en sportsending med tomsnakk når det ikke har skjedd et kløyva døit? Har det ikke vært en kamp eller et skiløp denne dagen, så pøses det på med nyheter om forkjølelelse, eller kanskje til og med nyheten om ryktet om en forkjølelse som er på vei.
Det er rett og slett tarvelig av en nasjon som Norge å ha en slik umettelig interesse for sportsmenns gjøren og laten innenfor en av verdens mest marginale idretter.
For det er bare å innse de harde fakta: langrenn, skiskyting og t.o.m. skøyter er av verdens mest marginale sportsgrener, med minimal internasjonal interesse. Vi er rett og slett verdensmestre i noe resten av verden ikke bryr seg om i det hele tatt. Stolte karer som Dæhli og Alsgaard, Kvalfoss og Bjørndalen er musefiser i den store sportsammenheng.
Så hva forteller denne nesegruse beundringen av sportens 5. divisjonsmenn og ekstreme interessen for deres hyttepalasser på fjellet oss om Ola Dunk?
Jo at vi mangler fullstendig perspektiv på hva som rører seg i resten av verden, at vi mangler total selvinnsikt og perspektiv på hva som er unikt, høyverdig og spesiellt med vår kultur.
For mens NRK og TV2 bruker sin allmennkringkasterrolle til å dyrke langrennssnørr er det en rekke mennesker som skriker forgjeves på oppmerksomhet.
De siste årene har Norge vist seg å huse av de mest spennende internasjonale billedkunstnerne i verden. Navn som Bjarne Melgaard, Vibeke Tandberg, A.K. Dolven, Olav Christoffer Nielsen, Lars Ramberg og Per Barclay er noen få tilfeldige navn av norske kunstnere som jobber i verdens toppelite –kunstens førstedivisjon internasjonalt. Dette er mennesker som har jobbet hardt i internasjonal konkurranse for å komme der de er nå. Det er bare så uendelig underlig at norske medier synes mer opptatt av langrennskjørere med et under gjennomsnittlig ordforråd enn de er av den norske åndseliten.
For hva er det med oss nordmenn som gjør at vi alltid skal dyrke de mest trivielle, det mest banale og perifere?



Ståle Sørensen, billedkunstner som liker sport

Ordførerens vågale plan

Mens Knut Steen sitter sønderknust i Sandefjord og planlegger begravelsen av sin egen Olav V statue strømmer tilbudene inn fra ordførere over hele landet som ønsker statuen i sin egen by. Den vil både trekke turister og skape positiv blest om byen, hevder de. Tønsbergs Frp ordfører er iferd med å rulle seg inn i den samme tjæretønna hvor Oslos Høyreordfører Per Ditlev Simonsen nå sitter og skammer seg.
Han bør ikke bare skamme seg, men også opplære sine politikerkollegaer litt om det han har lært de siste dagene, for det er helt åpenbart at endel ordførere ikke har fått meg seg bakgrunnen for denne pinlige situasjonen.
For hva skapte fadesen som Billedhoggerforeningen (NBF) kaller en skandale?
La oss gå noen år tilbake i tid, til 95-96 hvor Oslo kommune satt ned en jury som skulle ta hånd om en åpen konkurranse, for å reise en Olav V statue. 33 Kunstnere meldte sin interesse ved å levere inn skissemateriale. NBF hadde to representanter i juryen sammen med Oslo kommunes kunstsamlingers (OKKS) representant og ordføreren selv. Etter en grundig faglig vurdering falt man ned på at ingen av forslagene var gode nok. Man inviterte derfor fem av de deltagende kunstnere videre til en lukket konkurranse med nye ideskisser. Heller ikke denne gang kunne juryen anbefale noen av forslagene. En tredje konkurranse ble avholdt, denne gang med kun Nils Aas og Per Ung. Etter lenger tids arbeid uttaler juryens formann Per Ditlev Simonsen i en pressemelding fra 98; ”Juryen har med beklagelse kommet frem til at ingen av de innsendte forslagene vil bli anbefalt utført”.
Juryen legges deretter ned og oppdraget blir lagt på is, men juryformannen er tydligvis ikke lagt ned. I egen regi gir han i etterhånd oppdraget til Knut Steen. Steen møtte ordføreren på et middagselskap, Steen takket ja til oppdraget.
På tross av at alt av eksperter på området definerte oppgaven som ekstremt vanskelig, på tross av at 33 av Norges fremste figurative billedkunstnere hadde forsøkt seg og feilet, gir altså ordføreren og tidligere juryleder oppdraget til en egen håndplukket, noe motvillig, kunstner.
En modell av gips ble laget og en dummy i 1:1 av skulpturen ble prøvemontert ved rådhuset, hele tiden med ordføreren selv som kritiker og samarbeidspartner. Alle stadier fra skisse til ferdig skulptur har det samme utrykket av Olav V som vi nå alle kjenner fra media -ordføreren godtok alle som en. Ingen alarmer ringer på ordførerkontoret.
Først da den nesten ferdige skulpturen blir avbildet i Aftenposten og det reiser seg en folkestorm mot den, begynner det å ringe litt.
Ordføreren har vært dypt involvert hele tiden og har altså egenhendig bestillt verket utfra godkjente skisser –dette er et bestillingsverk.
NBF sendte en fagperson til Italia for en siste vurderingen av det ferdigstillte verket, dette besøket danner grunnlaget for rapporten som ikke anbefaler verket reist i Oslo og som igjen la grunnlaget for Ditlev Simonsens tunge avgjørelse.
Selve rapporten konkluderer rimelig tydelig at det kun er mindre vesentlige forskjeller fra det skisseutkastet ordføreren opprinnelig godkjente til det endelige forkastede resultat.
Ditlev Simonsen har prøvd seg med en shortcut, han har forsøkt å hoppe bukk over fagmiljøer og håpet til det siste at hans brave plan ville vise seg suksessfull. Vil en ordfører på lignende vis plukke ut sin egen arkitekt dersom arkitektkonkurransen om Bjørvikaoperaen hadde feilet? Ville ordføreren hoppe bukk over anbudsrunder og tillegge et kommunalt oppdrag til et firma over et middagsbord i hyggelige omstendigheter?
Hvorfor tror ordførere og i særs grad Per Ditlev Simonsen at kunstneriske oppdrag kan tildeles som gester i sosiale selskap med høy sigarføring? Hva er det med kunst som gjør at politikere tror de ikke trenger lytte til de erfaringer og kunnskaper kunstlivet selv sitter med?
Til pressen har ordføreren stadig gjentatt at han håpet til det siste at statuen ville bli bedre slik at den kunne oppføres. Man kan undre seg om utsagnet peker på ønsket om se et godt kunstverk eller ønsket om å dekke over hans egne vågale krumspring som avgått juryformann.
Jeg stiller i tillegg spørsmål om OKKS påståtte rådgivning til ordføreren, dersom det har vært rådgivning, hva skyldes så den øredøvende stillheten fra OKKS fagmiljøer? Er OKKS også enig i ordførerens og Christian Ringnes samarbeid om offentlige skulpturer i Oslo? Synes virkelig ikke kommunens egne fagfolk at det er betenkelig at en rik flaskesamler og eiendomsmagnat og en ordfører i samarbeid skal tildele det offentlige rom til skulpturer utfra egen smak og behag?
Vi forventer at Oslo kommune lærer og heretter i større grad avholder åpne konkurranser samt benytter eksterne fagpersoner til bedømning av hvordan det offentlige rom skal utsmykkes. Vi mener også at ordføreren må ta konsekvensen av sin egne handlinger og trekke seg ut av denne type avgjørelser i fremtiden.


Ståle Sørensen
Leder Norsk Billedhoggerforening

Nok en bløff fra SV

SVs skulpturmillioner imponerer ikke


I forrige nummer av Østbyen kunne vi møte vår BU leder Åge Skøelv (SV) i full mondur i Klosterengaparken langs kretsfengselsmuren.
Her rister han på hodet over manglende midler til den planlagte parken og lover i samme slengen 500000 over bordet til umiddelbare tiltak. Vi i Venstre deler Skøelvs bekymring over at billedhuggeren Bård Breiviks storslåtte planer for Gamlebyen fortsatt skal legges nederst i skuffen i byrådet, og at kampen om parken også i fremtiden blir en evig kamp mot vindmøller. Vi deler Skøelvs bekymringer, men vi tar også ansvar for å gjøre noe med problemet.
SV er flinke til å «selge seg» for pressen og vi i Venstre ser med beundrende blikk på hvordan SV stadig vekk inkasserer mediaseire for saker som Venstre har jobbet frem i praksis.
Også denne gangen synes det som SV er mer opptatt av å være tidlig på banen i pressen under et valgår enn å fremstille saken i det rette perspektivet.
Sannheten er at Oslo Venstre i budsjettavtalen med byrådspartiene la inn et forslag om en million i ekstraordinære midler til dette parkprosjektet. Dette ble vedtatt av H, Krf, Frp og Venstre. Ap, Rv og SV stemte imot budsjettet. Det ble også gitt signaler om at dette bare er begynnelsen, mer penger vil følge fra det samme flertallet etterhvert som mer nøyaktige kostnadsoverslag gis. I tillegg fremmet Gamle Oslo Venstre forslag i budsjettbehandlingen i bydelen om å løfte en million kroner til. Budsjettet ble vedtatt med stemmer fra H, Frp og Venstre. Resultatet er: en million for umiddelbar igangsettelse av parken og kostnadsoverslag, samt en million ekstra til umiddelbart vedlikehold av parker i bydelen, med spesiell vekt på Klosterenga. Ap, RV og SV stemte imot budsjettet.
Dersom Åge Skøelv og SV ønsker å løfte 500000 til så takker vi å bukker. Pengene kommer sikkert godt med, men det mest naturlige i en slik sammenheng er å ta dette når vi har fått et totalt kostnadsoverslag for hvor mye parken til slutt vil koste. Hvis det da ikke er Venstres million han nå på mirakuløst vis omfordeler på nytt? Det blir spennende å se når vi kommer til SVs forslag i BU.
SV og Åge Skøelv ønsker å slå politisk mynt over et budsjett han stemte imot og samtidig fremme en ekstrabevilgning utenfor selve budsjettbehandlingen som det neppe er dekning for.
Denne type fremgangsmåte kjenner vi godt fra Holmgang og Tabloid og blir flittig brukt i populistisk øyemed av bl.a. Carl I Hagen og Kristin Halvorsen.
Det ville vært et stort ønske at vi bydelspolitikere kan opptre litt mer redelig selv om Kristin Halvorsens valgmaskineri banker på BU-lederens dør. Velgerne får velge Venstre eller SV på grunnlag av hva partiene gjør i praksis og ikke hvor mange TV millioner, eller i dette tilfellet «lokalavis-millioner» man deler ut.
Sannheten er at SV ikke er i nærheten av politisk innflytelse, hverken i bydelen eller i bystyret uten støtte fra Venstre. I bydel Gamle Oslo er det Venstre som bestemmer hvilken politisk fløy som får flertall under budsjettforhandlingene. Vil SV ha makt så må SV inngå kompromisser med Venstre og slutte å opptre som den syvende far i huset. Det er i budsjettforliket pengene deles ut, ikke i reportasjer i avisa Østbyen.


Ståle Sørensen
Leder Gamle Oslo Venstre, medlem Byutviklingskomiteen Gamle Oslo
Leder Oslo Venstres Kultur og Utdanningsutvalg