Hva er Ringnes kunstsyn?

Dag Hol hevder i Aftenposten 12. august at underskrevne, Jan Kokkin, Ina Blom, Stein Rønning og andre kritikere av Ringnes skulpturpark viser liten respekt for Ringnes kunstsyn og initiativ.
Dette er et høyst bemerkelsesverdig utsagn og jeg venter i spenning på Dag Hols videre utredning om Christian Ringnes kunstsyn. For hva er egentlig hans syn på kunst? Hva er hans kunstfaglige grep og utfra hvilke kunstutrykk og kunsthistoriske forståelse bunner egentlig selve ideen om en skulpturpark på Ekebergåsen? Hva vil Ringnes med kunsten han viser frem?
Dersom Ringnes selv kan tillegges et kunstsyn så er vel dette i beste fall basert på 1800 tallets rådende tankegang, ikke samtidens.
Min kritikk har hele tiden vært fundert i at det er fraværet av kunstfaglige visjoner, argumenter og kunstsyn som her er problemet, både fra kommunen og Ringnes sin side.
Dag Hol klistrer i sitt innlegg Ringnes på ufortjent vis til et fluepapir av prominente samlere med visjonære kunstsyn som overgikk samtidens kunstfaglige ekspertise. Både vår hjemlige Rolf Stenersen og Englands Charles Saatchi er slike private aktører som har fått en vesentlig plass i kunsthistorien p.g.a sine vågale innkjøp og valg. Ringnes er foreløbig milevis fra denne ansamlingen av personer og hans private utsmykkingstrang av 230 offentlig mål Oslo kommune er foreløbig fundert utfra hans likviditet og ”sosiale ansvar”, ikke hans eventuelle visjonære kunstsyn. Kommunen har til nå vist liten iver i å gi parken en kvalitativ vurdering som Ringnes selv ikke kan gi og det er Oslo kommune som må ta det fulle ansvar for manglende faglig vurdering av parkens innhold.
Det synes derfor urettferdig og lite tillitsvekkende av Dag Hol å gi Ringnes nye egenskaper kun for å slå fast at han selv er for private gaver og kritisk til kunstneriske råd.
Jeg er også for private gaver, men mener gavene må forstås utfra en kvalitativ vurdering, ikke kun en økonomisk, slik Oslo kommune her legger opp til.
Det ville hjulpet at giveren av gaven kunne vise til en god kunstnerisk merittliste, men det ville allikevel ikke rokket under tanken om et kunstnerisk råd. Dette er et offentlig rom som tilhører Oslos befolkning og en utvelgelse må følge grunnleggende demokratiske prinsipper, til beste for den frie kunstneriske konkurransen. La oss nå inderlig håpe at byrådet og Oslo kommune har hørt alarmbjellene i kjølvannet av denne debatten og at det sørges for at en skulpturpark på Ekebergåsen blir en kvalitativ berikelse for Oslo og Norsk kunstliv, ikke bare en besparelse for Oslos skattebetalere.

Ståle Sørensen styreformann Norsk Billedhoggerforening

Hvem gir hvem en gave?

I debatten rundt Christian Ringnes skulturpark på Ekebergåsen har det kommet mange underlige utsagn. Christen Sveaas har kommet ut av skapet som Ringnes fremste våpendrager og støttespiller og har både i debattsidene i Aftenposten og i en direktesendt radiodebatt med underskrevne gått langt i å harselere med de som er kritiske til Oslo Kommunes håndtering av saken som kan gi Ringnes udemokratisk utøvermakt over 230 mål med kommunal eiendom. Sveaas mener vi alle bør slutte og sutre og heller applaudere over Ringnes giverglede.
Jeg vil heller snu det på hodet og spørre hvem som gir hvem en gave. At Christian Ringnes får tillitt av Oslo kommune til å utforme 230 mål med offentlig friareal utfra egne visjoner og kunstsyn er da vitterlig en gave av dimensjoner til Christian Ringnes?
Christian Ringnes får et enormt lerret av Oslo kommune i form av et friareal, han stiller selv kun med maling og ideer. Dette får han med bakgrunn i penger og bekjentskaper, ikke pga hans faglige integritet, storslåtte kunstneriske samling eller visjoner. Kan det være at kunstnerne selv har noen tanker om hvordan vi bør utforme det offentlige rom?
I arkitektur finnes det regler, byggesaksprosesser, anbudsregler, faglige råd og profesjonelle etater. Et tilsvarende grep for oppsetting av et bygg som en ”gave til byen” ville rett og slett vært ulovlig.
I ettertid opplyser Christian Ringnes at han skal sette ned et kunstnerisk råd for å bedømme arbeidene. Jeg vil stille spørsmål med hvorfor han da allerede har kjøpt inn 25 av de 100 skulpturene han ønsker satt opp. Hva i all verden var poenget med dette kjøpet hvis det han egentlig ønsker er en kunstnerisk vurdering?
Oslo kommune med Høyre og ordfører Per Ditlev Simonsen i spissen har tidligere vist en arrogant og lite tillitsvekkende holdning til kunst i det offentlige rom. Simonsen tok seg til og med den frihet å hoppe bukk over all alminnelig saksgang og faglige råd og plukket selv ut Knut Steen til å utforme den etterlengtede Olav V statuen. Vi kjenner alle enden på den visa. En kunstner ble holdt for narr av ordføreren og flere millioner med kommunale skattekroner ble sølt bort. Oslo kommune har ikke vist noen evne å skille en kunstbyråkrat og en skapende profesjonell billedkunstner. Resultatet er at såkalte kunstneriske råd i Oslo kommune består av kunstneriske alibier i form av byråkrater uten virkelig kunstutdannelse.
Jeg ønsker flere av Christian Ringnes sitt kaliber. Jeg ønsker en kø av rike, velmenende millionærer som ønsker å sette sitt preg på byen, men jeg ønsker også en kommune som setter et høyt faglig nivå i høysetet. En kommune som setter anbudsrunder, demokratiske prinsipper og kunstnerisk skjønn i høysetet. Jeg ønsker en kommune som bruker kunstnere som rådgivere i slike saker. Jeg ønsker en kravstor kommune det skal være en ære å gi til.
Offentlige skulpturer blir stående i flere hundre år og kan være viktigere for byens identitet enn byens bygninger. Er det da riktig at disse avgjørelser fattes på en slik lemfellig måte som i dagens Oslo?

Ståle Sørensen
Styreleder Norsk Billedhoggerforening
Listekandidat for Venstre i bystyrevalget

Ordførerens vågale plan

Mens Knut Steen sitter sønderknust i Sandefjord og planlegger begravelsen av sin egen Olav V statue strømmer tilbudene inn fra ordførere over hele landet som ønsker statuen i sin egen by. Den vil både trekke turister og skape positiv blest om byen, hevder de. Tønsbergs Frp ordfører er iferd med å rulle seg inn i den samme tjæretønna hvor Oslos Høyreordfører Per Ditlev Simonsen nå sitter og skammer seg.
Han bør ikke bare skamme seg, men også opplære sine politikerkollegaer litt om det han har lært de siste dagene, for det er helt åpenbart at endel ordførere ikke har fått meg seg bakgrunnen for denne pinlige situasjonen.
For hva skapte fadesen som Billedhoggerforeningen (NBF) kaller en skandale?
La oss gå noen år tilbake i tid, til 95-96 hvor Oslo kommune satt ned en jury som skulle ta hånd om en åpen konkurranse, for å reise en Olav V statue. 33 Kunstnere meldte sin interesse ved å levere inn skissemateriale. NBF hadde to representanter i juryen sammen med Oslo kommunes kunstsamlingers (OKKS) representant og ordføreren selv. Etter en grundig faglig vurdering falt man ned på at ingen av forslagene var gode nok. Man inviterte derfor fem av de deltagende kunstnere videre til en lukket konkurranse med nye ideskisser. Heller ikke denne gang kunne juryen anbefale noen av forslagene. En tredje konkurranse ble avholdt, denne gang med kun Nils Aas og Per Ung. Etter lenger tids arbeid uttaler juryens formann Per Ditlev Simonsen i en pressemelding fra 98; ”Juryen har med beklagelse kommet frem til at ingen av de innsendte forslagene vil bli anbefalt utført”.
Juryen legges deretter ned og oppdraget blir lagt på is, men juryformannen er tydligvis ikke lagt ned. I egen regi gir han i etterhånd oppdraget til Knut Steen. Steen møtte ordføreren på et middagselskap, Steen takket ja til oppdraget.
På tross av at alt av eksperter på området definerte oppgaven som ekstremt vanskelig, på tross av at 33 av Norges fremste figurative billedkunstnere hadde forsøkt seg og feilet, gir altså ordføreren og tidligere juryleder oppdraget til en egen håndplukket, noe motvillig, kunstner.
En modell av gips ble laget og en dummy i 1:1 av skulpturen ble prøvemontert ved rådhuset, hele tiden med ordføreren selv som kritiker og samarbeidspartner. Alle stadier fra skisse til ferdig skulptur har det samme utrykket av Olav V som vi nå alle kjenner fra media -ordføreren godtok alle som en. Ingen alarmer ringer på ordførerkontoret.
Først da den nesten ferdige skulpturen blir avbildet i Aftenposten og det reiser seg en folkestorm mot den, begynner det å ringe litt.
Ordføreren har vært dypt involvert hele tiden og har altså egenhendig bestillt verket utfra godkjente skisser –dette er et bestillingsverk.
NBF sendte en fagperson til Italia for en siste vurderingen av det ferdigstillte verket, dette besøket danner grunnlaget for rapporten som ikke anbefaler verket reist i Oslo og som igjen la grunnlaget for Ditlev Simonsens tunge avgjørelse.
Selve rapporten konkluderer rimelig tydelig at det kun er mindre vesentlige forskjeller fra det skisseutkastet ordføreren opprinnelig godkjente til det endelige forkastede resultat.
Ditlev Simonsen har prøvd seg med en shortcut, han har forsøkt å hoppe bukk over fagmiljøer og håpet til det siste at hans brave plan ville vise seg suksessfull. Vil en ordfører på lignende vis plukke ut sin egen arkitekt dersom arkitektkonkurransen om Bjørvikaoperaen hadde feilet? Ville ordføreren hoppe bukk over anbudsrunder og tillegge et kommunalt oppdrag til et firma over et middagsbord i hyggelige omstendigheter?
Hvorfor tror ordførere og i særs grad Per Ditlev Simonsen at kunstneriske oppdrag kan tildeles som gester i sosiale selskap med høy sigarføring? Hva er det med kunst som gjør at politikere tror de ikke trenger lytte til de erfaringer og kunnskaper kunstlivet selv sitter med?
Til pressen har ordføreren stadig gjentatt at han håpet til det siste at statuen ville bli bedre slik at den kunne oppføres. Man kan undre seg om utsagnet peker på ønsket om se et godt kunstverk eller ønsket om å dekke over hans egne vågale krumspring som avgått juryformann.
Jeg stiller i tillegg spørsmål om OKKS påståtte rådgivning til ordføreren, dersom det har vært rådgivning, hva skyldes så den øredøvende stillheten fra OKKS fagmiljøer? Er OKKS også enig i ordførerens og Christian Ringnes samarbeid om offentlige skulpturer i Oslo? Synes virkelig ikke kommunens egne fagfolk at det er betenkelig at en rik flaskesamler og eiendomsmagnat og en ordfører i samarbeid skal tildele det offentlige rom til skulpturer utfra egen smak og behag?
Vi forventer at Oslo kommune lærer og heretter i større grad avholder åpne konkurranser samt benytter eksterne fagpersoner til bedømning av hvordan det offentlige rom skal utsmykkes. Vi mener også at ordføreren må ta konsekvensen av sin egne handlinger og trekke seg ut av denne type avgjørelser i fremtiden.


Ståle Sørensen
Leder Norsk Billedhoggerforening