Stopp raseringen av Drammenshusene

Vi kunne lese i DT om nybygging av boligkomplekset Cappelengården på hjørnet av Cappelensgate og Albumsgate. Det har gått med flere ærverdige gamle trehus for å bygge bygården. Nå uttaler eiendomsutvikler Roar Heum at borettslaget er i dialog med naboer om å kjøpe flere gamle trehus. Målet er klart og definert: å rive også disse husene og bygge ut hele kvartalet i samme stil som Cappelengården.
Jeg ønsker ikke å henge ut hverken arkitekt eller boligutvikler, men jeg betviler at ettertiden vil anse dette nybygget av en så stor arkitektonisk verdi at det kan forsvare en total rasering av en rekke historiske bygg. Bygg som definerer Drammens sjel og historie.
Jeg vil heller ikke legge skyld på utbygger, men på det politiske miljø som lar dette skje med åpne øyne. Det var kanskje riktig å bygge første del av Cappelengården, det er ren vandalisme å bygge ut hele kvartalet i samme stil. Slepphendte politikere med liten forståelse for byens historiske kvaliteter legger til rette for rivningskåte utbyggere.
Vi i Venstre ønsker å legge til rette for et større bygningsvern i indre by, vi ønsker å ta vare på den gamle trehusbebyggelsen i sentrum samtidig som vi vil legge til rette for fortetning, viderutvikling og spennende ny arkitektur. Andre europeiske byer har vist oss at bygningsvern kan gå hånd i hånd med boligbygging. Hjemlige eksempler som Lillestrøm er eksempler på det motsatte og et bilde av hvor galt det kan bære avsted dersom dagens rasering av historiske bygg i Drammen får fortsette.
Venstre ønsker å legge til rette for utstrakt boligbygging på nye områder i byen. Langs sydsiden av Bjørnstjerne Bjørnsons gate, Gulskogen, på Holmen, Brakerøya og fjordlinjen ved Tangen. Samt på alle de tomme hullene i husrekkene som idag preger byen.
Ved å definere en streng markagrense, være tydelig på bygningsvern og sørge for å bevare trehusbebyggelsen sørger vi for at ubrukte tomter tas i bruk og at byen vokser samtidig som man tar hensyn til historien. Idag kriger eiendomsutviklerne om å bygge ut tomter der det står gamle trehus, Venstre vil heller ha en kamp å bygge ut fjordbyen og omgjøre parkeringsplasser og ubrukt industriareal til boligformål.

Ståle Sørensen
Bystyrekandidat Drammen Venstre

Galskap i Drammen

Drammen har ikke bare vedtatt å rive to funkisperler, Drammen har vedtatt å rive seg selv ned fra den pidestal hvor byen før ble beundret. Drammen, en foregangsby i byfornying og en kilde til inspirasjon for andre byer har med bystyrets vedtak om å rive to verneverdige hus som omkranser Lychegården omgjort seg selv til en skamplett i moderne norsk arkitekturhistorie.
Mens andre byer legger planer for bevaring av sine verneverdige funkishus, river Drammen to av sine sentrale bygg for å rydde plass til Lars Nilsens private plen.

Folk i denne byen som er eier av hus med vernestatus vet at det er særdeles vanskelig å få rivningstillatelse til så mye som et uthus. Det er rett og slett en hån mot folk flest som må gjennom en evinnelig papirmølle for selv den minste fasadeendring at Høyre, Frp og Krf her gir klarsignal til å jevne to viktige historiske funkisbygg med jorden.
Ikke nok med at de samme partiene i denne saken ikke utviser prinsipp om likhet for loven , man hopper også bukk over samtlige faglige råd fra instanser som Riksantikvaren, Fortidsminneforeningen, Fylkesmannen, Rådmannen og en samlet opposisjon.
Høyre og Frp har presset dette gjennom i frontalkollisjon med sunn fornuft og faglige råd. Det er en tragedie at byen har politikere som setter sine egne meninger så høyt at de ikke lytter til råd fra tunge faglige instanser.
Venstre har stødig støttet verneinteressene i denne saken og vi beklager at vi ikke har hatt politisk makt til å hindre denne rivesaken. Vi i Venstre vil i tilsvarende fremtidige saker fortsatt vekte de faglige innspillene tyngst og vi vil kjempe for en moderne byutvikling som går hånd i hånd med bygningsvern. Vi er svært skuffet over at de andre posisjonspartiene ikke er med på en slik politikk.

Om Høyres private gressplen

Drammen Høyre går inn for riving av to verneverdige hus som omkranser Lars Nilsens Lychegården. Og det etter tidenes politiske timeout.
Med dette lukker Høyre ørene til alt av faglige innspill og velger å legge seg paddeflat for Lars Nilsens ønske om en større privat gressplen. Et underlig kompromiss med Krf som bevarer et av de verneverdige funkisbyggene kan umulig gavne hverken den planlagte utbyggingen av Lars Nilsens private plen eller de to husene som faktisk rives.

Å gi rivningstillatelse til bygg av en slik kvalitet og vernestatus som i dette tilfellet ville aldri blitt gitt under normale omstendigheter. Det er her helt på det rene at Høyre har latt seg sjarmere av byens rikeste mann og sluttet å forholde seg til en grunnleggende holdning om ”likhet for loven”.

Ethvert menneske i denne byen som er eier av hus med vernestatus vet at det er særdeles vanskelig å få rivningstillatelse til så mye som en utedo. Det er rett og slett en hån mot folk flest som må gjennom en evinnelig papirmølle for selv den minste fasadeendring at Høyre her gir Carte Blanche for å jevne to viktige historiske funkisbygg med jorden.
Dersom Høyres standpunkt i denne saken er Høyres generelle standpunkt i lignende saker så er vi redd partiet har mistet totalt grepet på både sin egen ideologi og Drammen som by.
Det er en skam at et parti som sier de tilhører den konservative politiske ideologien ikke tar bedre vare på historien som skaper byen.

Drammen Høyre har tydligvis hatt kvaler i denne saken, -det er et forsonende trekk. Det har tydligvis ikke vært like lett som for Fremskrittspartiet å synde, heldigvis. Men resultatet av tenkingen har gjort det klarere for oss i Venstre at Høyre er iferd med å gjerde seg inne i sin egen private plen, med Frp som gjest og Krf som gratisarbeidende plenklipper. Det er et hageselskap vi i Venstre ikke ønsker å delta i.

Ståle Sørensen

Asgeir Osnes, gruppeleder

Drammen Venstre

Stopp Borgens likemenn

”I denne saken gjelder det å tenke seg godt om” innleder Per Otto Borgen fra Frp før han tar sats og mageplasker i sitt eget leserbrev. Hans innlegg i DT vitner om alt annet enn at han har tenkt seg godt om.
Å kalle funkishusene Lars Nilsen ønsker å rive for ”heslige boligkasser” og ”en berikelse for byen om de rives” vitner ikke bare om manglende grunnleggende forståelse av arkitektur, men også om en person og et parti som tydeligvis setter sin egen aversjon mot funkisarkitektur inn i bedømmelse av rivningsaker og byutvikling.
Dette er en farlig vei og en politikk som på kort tid vil føre til en ren rasering av Drammen som by om Frp fikk bestemme alene. I samme ordelag omtaler Borgen faglige instanser som ”forståsegpåere”.
Kaller den samme Borgen sin lege en ”forståsegpåer” når han ber han passe på kostholdet sitt? Er Borgens bilmekaniker en ”forståsegpåer” når han ber han skifte olje på bilen sin?
Neppe
Frp fører sin evinnelige krig mot ”forståsegpåere”, det eneste de klarer er nok en gang er å vise for all verden at de selv forstår svært lite.
I denne saken gjelder det å tenke seg godt om for Frp. Skal man tenke seg godt om hjelper det å lytte til fagpersoner og andre instanser, rådmenn, utbyggere og naboer. Veie argumenter frem og tilbake og falle ned på en konklusjon som er bygget på innsikt -ikke fordommer.
Trefunkis fra mellomkrigsårene er som Borgen skriver godt representert i Drammen, men løfter man hodet opp fra egen andedam ser man at denne delen av funsjonalismen er rimelig skjelden på verdensbasis og at den norske avarten er spesiellt interessant. At Drammen har en stor samling av slike bygninger av høy kvalitet er viktig for Drammen, men også for Norge.
Vi har et ansvar utenfor vår kommunes grense og noe å være stolte av dersom vi klarer å forvalte denne kulturarven. At det er mange av disse funkishusene i Drammen innebærer ikke at det er mange av husene i verden. Man kan ikke derfor som Borgen konkludere med at vi har flere enn nok, det blir å se skogen for bare trær.
Å skape en historisk privat hage slik Nilsen ønsker ved å rive stedets historiske bygninger og erstatte de med en stilkopi vitner om en underlig bedømning av hva som gir en by kvaliteter og et trist syn på arkitektur.
Det vil vekke nasjonal oppsikt om Drammen lar en privatperson rive to funkisperler for å bygge sin egen private park i sentrum. Er det dette omdømme Drammen trenger?



Ståle Sørensen Drammen Venstre

Hvem gir hvem en gave?

I debatten rundt Christian Ringnes skulturpark på Ekebergåsen har det kommet mange underlige utsagn. Christen Sveaas har kommet ut av skapet som Ringnes fremste våpendrager og støttespiller og har både i debattsidene i Aftenposten og i en direktesendt radiodebatt med underskrevne gått langt i å harselere med de som er kritiske til Oslo Kommunes håndtering av saken som kan gi Ringnes udemokratisk utøvermakt over 230 mål med kommunal eiendom. Sveaas mener vi alle bør slutte og sutre og heller applaudere over Ringnes giverglede.
Jeg vil heller snu det på hodet og spørre hvem som gir hvem en gave. At Christian Ringnes får tillitt av Oslo kommune til å utforme 230 mål med offentlig friareal utfra egne visjoner og kunstsyn er da vitterlig en gave av dimensjoner til Christian Ringnes?
Christian Ringnes får et enormt lerret av Oslo kommune i form av et friareal, han stiller selv kun med maling og ideer. Dette får han med bakgrunn i penger og bekjentskaper, ikke pga hans faglige integritet, storslåtte kunstneriske samling eller visjoner. Kan det være at kunstnerne selv har noen tanker om hvordan vi bør utforme det offentlige rom?
I arkitektur finnes det regler, byggesaksprosesser, anbudsregler, faglige råd og profesjonelle etater. Et tilsvarende grep for oppsetting av et bygg som en ”gave til byen” ville rett og slett vært ulovlig.
I ettertid opplyser Christian Ringnes at han skal sette ned et kunstnerisk råd for å bedømme arbeidene. Jeg vil stille spørsmål med hvorfor han da allerede har kjøpt inn 25 av de 100 skulpturene han ønsker satt opp. Hva i all verden var poenget med dette kjøpet hvis det han egentlig ønsker er en kunstnerisk vurdering?
Oslo kommune med Høyre og ordfører Per Ditlev Simonsen i spissen har tidligere vist en arrogant og lite tillitsvekkende holdning til kunst i det offentlige rom. Simonsen tok seg til og med den frihet å hoppe bukk over all alminnelig saksgang og faglige råd og plukket selv ut Knut Steen til å utforme den etterlengtede Olav V statuen. Vi kjenner alle enden på den visa. En kunstner ble holdt for narr av ordføreren og flere millioner med kommunale skattekroner ble sølt bort. Oslo kommune har ikke vist noen evne å skille en kunstbyråkrat og en skapende profesjonell billedkunstner. Resultatet er at såkalte kunstneriske råd i Oslo kommune består av kunstneriske alibier i form av byråkrater uten virkelig kunstutdannelse.
Jeg ønsker flere av Christian Ringnes sitt kaliber. Jeg ønsker en kø av rike, velmenende millionærer som ønsker å sette sitt preg på byen, men jeg ønsker også en kommune som setter et høyt faglig nivå i høysetet. En kommune som setter anbudsrunder, demokratiske prinsipper og kunstnerisk skjønn i høysetet. Jeg ønsker en kommune som bruker kunstnere som rådgivere i slike saker. Jeg ønsker en kravstor kommune det skal være en ære å gi til.
Offentlige skulpturer blir stående i flere hundre år og kan være viktigere for byens identitet enn byens bygninger. Er det da riktig at disse avgjørelser fattes på en slik lemfellig måte som i dagens Oslo?

Ståle Sørensen
Styreleder Norsk Billedhoggerforening
Listekandidat for Venstre i bystyrevalget

Stein i glasshus fra Normann Dahl

BILDE: Slik blir nye Ensjøbyen

Hans Normann Dahl gjør det utrolige kunststykket å gyve løs på sine meningsfeller i kampen om bevaring av Stålverkhallen på Ensjø. I et innlegg i Aftenposten 23. mars bruker han underskrevne som hoggestabbe for sin frustrasjon over manglende bevaringsiver over den flotte Stålverkhallen.
Som politisk representantet i BU Gamle Oslo og som leder av Oslo Venstres kulturutvalg har jeg på min måte kjempet for saken. Bevaring av Stålverkhallen har jeg tatt opp i den lokale byutviklingskomiteen gjentatte ganger i sammenheng med Ensjøplanene. BU har ved minst to anledninger, etter innstilling fra underskrevne, nesten enstemmig innstillt på bevaring av Stålverkhallen.
I mellomtiden har Ensjøtoget forlatt perrongen og utbyggere og Oslo kommune har blitt enige om en finansieringsplan for offentlig infrastruktur i området. Argumentet mot bevaring av hallen er at Ensjøutbyggingen består av et puslespill av små grunneiere, en bevaring kan dermed føre til at en av de største grunneierne forlater prosjektet og setter hele Ensjøbyen i spill.
Ensjøbyen har kommet såpass langt i prosjekteringen at det nå kan synes usannsynlig med en bevaring av hallen. Som en siste mulighet til å bevare noe av bygget kom mitt forslag om i det minste bevare teglsteinen ved en eventuell riving.
Jeg er enig i Normann Dahls beskrivelse av det historiske vannviddet det er å rive Stålverkhallen og jeg vil gi min honør for det gode arbeidet han har lagt inn i saken. Dahl avslutter sitt innlegg med en indirekte oppfordring om å ikke stemme Venstre. Jeg vil spørre Dahl om hvilket parti han mener taler hans og min sak i Ensjøutbyggingen? Sannheten er at vi står rimelig alene begge to. Jeg vil iallefall garantere at jeg vil snu enhver teglstein for å få til en bevaring fremfor en resirkulering av Stålverkhallen dersom Dahl og andre gir sin tillit til meg ved høstens bystyrevalg. Vi bør slå hodene sammen, og jobbe for en bevaring.




Ståle Sørensen
Bystyrekandidat Venstre, medlem byutviklingskomiteen Gamle Oslo

Hvor er arkitektene?

Debatten om Bjørvikas utforming pågår i media og over middagsbordene. Den pågår på jobben og den pågår hjemme hos folk. Velforeninger, politikere og enkeltpersoner engasjerer seg stort i saken og en underskriftskampanje mot fjordmuren, startet av en enkeltperson, har oppnådd over tredve tusen underskrifter.
Det eneste miljøet hvor det ikke kommer så mye som et pip utad er fra arkitektene selv. Arkitektstanden har de siste årene redusert seg selv fra å være viktige samfunnsaktører til å bli rene råvareleverandører til byggeindustrien.
Arkitekter har som andre et stort ansvar på vegne av sitt eget fag. De har et ansvar for å fremme en god samfunnsutvikling og de har et ansvar for å fremme sine synspunkter, både gjennom sin arkitektur og den offentlige debatt.
Stillheten fra arkitektene er øredøvende, både i Bjørvika og en rekke andre store byutviklingsprosjekter øst for Akerselva.
Er det virkelig slik at Stiklestadkvartalet fremmer god arkitektur? Er det slik at Kværnerbyen skaper gode byrom? Er fortettingen av Gamlebyen fundert på gode løsninger? Er Barcode rett prinsipp for denne tomta i Bjørvika?
Som ufaglært har jeg for eksempel store problemer med Stiklestadkvartalet og kan ikke i min villeste fantasi forstå dette som noe annet enn begredelig forstadsarkitektur mitt i Oslo. Jeg er lutter øre og venter på faglige innspill fra arkitektmiljøet.
Jeg venter i spenning på arkitektenes syn på Barcode. Jeg kan nesten ikke vente på den tunge, faglige debatten om PBEs prioriteringer og faglige råd i Bjørvika.
Politikerne får ofte skylden for byutviklingen i Oslo, helt rettmessig, men jeg oppfatter også arkitektene som medansvarlige. De som kunne penset debattene inn i nye spor er rett og slett ikke tilstede. Den som tier samtykker


Ståle Sørensen listekandidat for Venstre, bystyrevalget 07
Medlem byutviklingskomiteen Gamle Oslo

Hvor mye skal politikere bestemme?

Som representant for Venstre i den lokale byutviklingskomiteen er jeg stadig vitne til hvordan de folkevalgtes intensjoner ikke følges opp i praktisk gjennomføring.
Et godt eksempel er vår tverrpolitiske holdning til at bydelen må få flere familieleiligheter, Gamle Oslo har et svært høyt antall ett og toroms leiligheter og dette skaper problemer for familier som ønsker å bosette seg i bydelen. Et ensartet tilbud av leiligheter skaper et ensartet befolkningsgrunnlag.
Boligutviklere ser at pengene først og fremst ligger i små ett og to roms leiligheter og de ønsker naturligvis å bygge flest mulig av disse. Samtlige partier bortsett fra Frp har i lengre tid støttet det å legge inn en tekst i reguleringsbestemmelsene som oppfordrer eller krever at utbygger bygger et visst antall tre og fireromsleiligheter. Problemet ligger i at det praktiske resultatet av reguleringsiveren ofte er grelle eksempler hvor utbygger bygger «treromsleiligheter» på 30 kvm og «fireomsleiligheter» på 40 kvm og på den måte unngår den politiske viljen i bydelen. Intensjonen bak politikernes forslag har aldri vært å detaljregulere folks antall rom, men å sørge for at leilighetene er levlige også for små barnefamilier.
Dette er altså et typisk eksempel på hvordan politikernes reguleringsiver kun skaper mer byråkrati og regler og ikke løser det problemet som er adressert.
Et forslag som nå har blitt diskutert i byutviklingskomiteen og som har støtte fra SV, Ap og deler av Høyre går på at man i tillegg til antall rom også definerer antall kvadratmeter. Dette vil innebære at en treroms leilighet i tillegg til antall rom også defineres utfra et visst antall kvadratmeter.
Dersom et slikt forslag blir vedtatt så kan man undre seg; hva består arkitektenes jobb av da? Når politikere i detalj definerer leilighetenes størrelse og antall rom så er det lite tilbake for utbygger og arkitekt. Som et liberalt parti er Venstre alltid betenkelig når enkeltmenneskers liv detaljreguleres. I Venstre ønsker vi å stimulere til spennende arkitektoniske løsninger, ikke låse kreativiteten med reguleringsiver.
Som et alternativ ønsker derfor Venstres representant i byutviklingskomiteen å evaluere en løsning hvor kubikk benyttes som målenhet. En typisk fireroms familieleilighet bør defineres ut fra et visst antall kubikkmeter luft. Dette vil kunne gi frihet til arkitekter om å selv finne ut hvordan de ønsker å løse romproblematikken. Om man øker takhøyden i deler av leiligheten og dermed løser romproblemene ved hemsløsninger etc. vil være opp til den enkelte arkitekt.
En regulering som vil gå på kubikk vil kunne stimulere arkitekter til å tenke kreativt, ikke slik dagens regelverk gjør nemlig å begrense arkitetektenes utforskertrang.
Erfaring fra moderne arkitektur viser at det er mange veier som leder til målet om bedre familieleiligheter, jeg er overbevist om at fagpersoner er bedre skikket til å definere virkemidlene selv enn ufaglærte politikere.
I bunn og grunn er dette også et spørsmål om ideologi; hvor mye vil du at politikerne skal blande seg inn i hvordan du former ditt liv, eller hvordan du utformer din leilighet?


Ståle Sørensen
leder Gamle Oslo Venstre
Medlem Byutviklingskomiteen Gamle Oslo

Venstres alene om å satse på moderne design

De andre partiene snakker om kultur og design, Venstre bidrar i praksis:

Pressemelding:


Venstre med alternativ til «partitømmerhytter»

Med årets valgkampbod satser Venstre friskt med revolusjonerende miljøteknologi i massivt tre.
Deler av Venstres valgkampbod er produsert ved Holz100 i Braskereidfoss. Holz100 patentet gjør det mulig å bygge svært energigjerrige hus. Patentet består av treelementer som på en spesiell måte er sammenføyet uten bruk av spiker, kjemikalier eller kunstige materialer.

Til å designe boden har Venstre benyttet seg av designeren Are Hundstuen.

«Vi ønsker med årets valgkampbod å lage et alternativ til de kjente «partiømmerhyttene» som de andre partiene ofte benytter som valgkampbod. Are Hundstuen har derfor designet det han selv kaller en kommentar til tømmerhyttene. Venstres valgbod har elementer i massivt tre, men benytter en teknologi som overgår tømmerhyttenes konstruksjon, både i genialitet, modernitet, økologi og nytenking.
Venstres valgbod er ment å utrykke partiets vilje til å satse på nyskaping, enten det er iform av miljøteknologi eller moderne design.»


Dette sier valgbodansvarlig, billedkunstner og listekandidat for Oslo Venstre Ståle Sørensen


Velkommen!