Det svakeste ledd

Du er det svakeste ledd, farvel

Når Knut Haavik etter Fremskrittspartiets ønske tiltrådde sin nye posisjon som medlem av Kulturrådets styre var jeg en av de få som ikke kastet meg på klagekoret.
At en ufaglært hjemmesnekret entrepenør som har gjort seg rik på å grave i kjendisers privatliv skal være medlem av styret til en av nasjonens viktigste kulturinstitusjoner kan for mange oppleves som et slag under beltestedet på et allerede sulteforet norsk kulturliv, men jeg valgte altså ikke å skue hunden på hårene, men derimot å gi mannen en sjanse.
Etter å ha sett Knut Haavik i "duell" med Nasjonalmuseets Sune Nordgren i TV2s Tabloid så er jeg derimot redd hans sterkeste kritikere bør bite i seg kritikken, fordi den neppe var sterk nok. Aldri har man vært vitne til en slik arroganse som det Knut Haavik her la for dagen. Ikke nok med at mannen ikke har den fjerneste anelse av hva han snakker om når han uttaler seg om kunst, hans fordomsfulle og arrogante måte å møte kunstverdenen på gjør at det heller ikke er håp for å oppnå noen nærmere forståelse. Å benevne en av vår tids mest spennende samtidsverk av en norsk kunstner, Lars Rambergs "Liberté, Egalité Fraternité" for "å holde folk for narr" vitner om en holdning som ikke hører hjemme i kulturrådets styre. Ei heller Haaviks holdninger om at det samme verket var "drittkunst" og ikke burde betales over skatteseddelen.
Det er sterkt beklagelig at et medlem av kulturrådets styre viser sin totale ignoranse på denne måten. Hadde et medlem av et styre for Hydro, Statoil eller et hvilket som helst annet aksjeselskap vist en slik grunnleggende manglende forståelse som det Knut Haavik gjør i forhold til kunst så ville dette mennesket rimelig fort mistet sin styreposisjon. Er det slik at fordi dette handler om kultur så kan vi la et styre bestå av glade amatører uten en minste vilje til å prøve å forstå det faget de jobber med?
Nei, hadde dette foregått på et annet berømt Tv program i en konkurrerende TV kanal så kunne vi gladelig sagt: "Knut Haavik, du er det svakeste ledd, farvel!"


Ståle Sørensen
Billedkunstner
Leder for Oslo Venstres Kultur og Utdanningsutvalg

Kunstmastodonten

Nasjonalmastodonten for kunst

I disse tider skjer det en stille revolusjon i Oslos museumsverden. Til nå vante begreper som Nasjonalgalleriet og Samtidsmuseet er gjort ugyldige over natten. Riksutstillinger består heller ikke lenger som en egen institusjon.
Nå heter det "Nasjonalmuseet for kunst arkitektur og design". Denne nye statlige mastodonten har spist alt som kryper og går av statlige kunstinstitusjoner i Oslo. Den nye tidens mantra er kjempeinstitusjoner som kan konkurere med de utenlandske kjempene. Det heter MOMA, TATE og nå også Nasjonalmuseet.
Det kan være mye bra ved en slik institusjon og Norge som en liten kulturnasjon med en begrenset scene for arkitektur, design og kunst kan ha godt av å dele erfaringer med likeverdige museer. Derfor bør man ikke stille seg helt uforstående til behovet for Nasjonalmuseet.
Alikevel er jeg sterkt bekymret over utviklingen. En kjempeinstitusjon kan bety et snevrere kunstsyn, en kjedeligere kunstverden og et dårligere tilbud for publikum. Det ligger en fare i at en slik stor institusjon vil bruke sin makt på å skape et mer strømlinjeformet kunstutrykk som hverken gavner kunstnerne, publikum eller til sist museet selv.
Men la oss da sette vår lit til Nasjonalmuseets store mann, Sune Nordgren. At han er bevisst sin rolle og handler deretter er helt avgjørende for utviklingen av Oslos kunstscene fremover. Jeg er overbevist om at han tar denne oppfordringen på alvor, men hva med hans etterfølger? Det er et stort problem for norsk kunstliv at så mye makt samles på så få hender.
Med denne kjempeinstitusjonen som bakteppe så er det viktig at vi i Oslo tenker strategisk og målrettet. Oslo Kommunes egne kunstsamlinger er ikke ubetydelige -heller ikke i verdensmålestokk.
Mange mener det nå er på tide å bruke denne samlingen til å danne et alternativ til Nasjonalmuseet, et alternativ hvor Oslo kommune selv skaper frem en helt selvstendig kulturpolitikk etter egne premisser og ønsker. Oslo skal markere seg med en egen kulturpolitikk med et mangfold av institusjoner som kan stå i opposisjon eller i samarbeid med de store nasjonale institusjonene. Oslo kommunes kulturinstitusjoner skal være den motvekten Nasjonalmuseet trenger for å skape en faglig diskurs som hever norsk kunstliv til større mangfold og ikke strømlinjeformer det.
Vi i Venstre er klare for denne utfordringen, vi vil ta første spadetak allerede nå for å etablere en kjempesatsing på kultur i Oslo frem mot at byen søker Europeisk kulturbystatus i 2011.


Ståle Sørensen
Billedkunstner og
leder Oslo Venstres Kultur og utdanningsutvalg