Jeg har ingenting i mot feminisme, eller målet om minimum 40% kvinneandel i norske filmproduksjoner, men jeg har derimot en enorm uvilje mot at man utfra politiske målsetninger skal styre kunsten.
Einarssonutvalgets rapport om statlige virkemidler på filmområdet starter med et fyrverkeri. Hele rapportens forside er en kommunistinspirert filmplakat hvor Ane Dahl Torp veiver med røde faner og Trond Giske svever i røyken av et damplokomotiv, også denne utsmykket med røde faner. I mellomgrunnen ser vi streikende arbeidere med røde faner og bannere med tekster som ”samling, styrke, seier!!”
Forsiden til rapporten er en artig variasjon over filmplakaten til gymnaslærer Pedersen hvor medlem av filmutvalget og skuespiller Ane Dahl Torp spilte hovedrollen som ung kommunist.
Ironisk? Ja selvfølgelig. Morsomt? Nei slettes ikke, jeg vil komme tilbake til hvorfor.
Rapporten, et bestillingsverk fra Trond Giske har hatt som formål å danne et beslutningsgrunnlag for den retning Trond Giske allerede har penset ut for norsk film.
De røde faner danner ironisk nok assosiasjoner til Sovjetunionens storslåtte satsing på filmediet og filmskapere som Pudovkin og Eisenstein. Det blir allikevel en temmelig selsom opplevelse å se at deler av rapportens innhold faktisk følger de politiske linjene som indikeres i plakaten.
Rapporten konkluderer helt entydig og klart under kapitel ”likestilling i filmbransjen” at dersom ikke målet om 40% kvinneandel av nøkkelposisjoner i norsk filmproduksjon oppnås innen 2010 skal tvangskvotering innføres. Andelen gjelder alle nøkkelposisjoner, inkludert hovedroller, manusforfattere, produsenter og regisører.
Hvilken rett har Ane Dahl Torp eller Trond Giske til å kreve at manusforfattere tryller om sine hovedroller til å bli kvinner og ikke menn?
Videre peker utvalget på forskjellige virkemidler for å oppnå sitt ambisiøse mål:
Billettstøtten skal utvides slik at det gis 100% billettstøtte til filmer der to av fire nøkkelfunksjoner besettes av kvinner. Det innføres også ”poengtilskudd” for kvinnelige nøkkelfunksjoner.
Det er underlig å se at et drøyt tiår etter kommunismens fall er selvsensuren på veg inn igjen, denne gangen i Skandinavia og i form av feminisme.
Veien til helvete er brolagt med gode hensikter, slik er det også denne gangen. Når Sovjetunionen ønsket industriarbeideren, bonden og soldaten frem i filmmediet brukte de på lignende vis økonomiske pressmidler for å styre kunsten inn i deres eget bilde. Når Ane Dahl Torp og hennes meningsfeller ønsker flere kvinnelige hovedroller benytter man filmkunsten som et politisk instrument for å oppnå en samfunnsendring. Den politisk instrumentelle kunsten styrt av overordnede planer, ikke kunstnerens egne, er en farlig vei fremover.
Vladimir Lenin sa; ”den viktigste av alle kunstarter er filmen”, om han mente viktig for å fremme sitt eget politiske syn eller viktig i form av seg selv fremstår noe mer ullent. For meg kan det synes som kamerat Dahl og kamerat Giske har den samme ullne forståelse av filmmediet.
Ane Dahl Torp og Trond Giske bør holde seg langt unna når manusforfattere skriver frem sine hovedroller og heller gjøre sine kamerathilsener et annet sted enn midt i det frie norske kunstlivet
Ståle Sørensen
Billedkunstner
Leder kulturutvalget Oslo Venstre
Labels: feminisme, film, frihet, giske, kommunisme, kunst
