Regjeringens kultursvik

Den rødgrønne regjeringen gikk til valg med et sterkt fokus på kulturpolitikk, -det ble lovet et ”kulturløft”.
Når nå kulturbudsjettet foreligger er det mange som føler seg sveket av kulturminister Trond Giske.
Vinnerne i budsjettet er de store, synlige medieprofilerte aktørene som film og scenekunst. Ikke minst journalistene selv har fått mye støtte av den nye rødgrønne regjeringen.
I tillegg kan rallyfolket kose seg med en god pott penger til prøve-VM i rally. Resten av budsjettet er preget av null satsningsområder og ingen uttalt visjon.
Når vi i tillegg tar i betrakning at Trond Giske klarer å presse gjennom det å legge det planlagte Rockmuseet til sitt hjemfylke Trøndelag og ikke Oslo, blir bildet komplett.
Selve kulturløftet fremstår som et løft for å holde Trond Giske selv i maktens korridorer og etter hvert føre han videre opp i andre og mer ”viktige” posisjoner.
Giske vet at deler av kulturlivet er svært talefør og opinionsdannende, ved å gi mest til disse kjøper han seg velvilje også fra andre deler av kulturlivet. Gjennom støtte til rally-VM bidrar han til å skape kredibilitet utenfor selve kultursfæren og det i et fylke hvor Arbeiderpartiet tradisjonelt har mange støttespillere. Gjennom å sende Rockmuseet til Trøndelag sørger han for å ”sende en gave hjem” til de som sendte han på tinget.
Var det det kulturnorge ønsket seg da de stemte på ”kulturkameratene”?
Trond Giske akter å bruke kulturdepartementet som et stupebrett for sin egen karriere,
heldigvis drysser det av ren tilfeldighet litt over enkelte gode formål også. Spørsmålet er om den store taperen i dette maktspillet vil være de Giske ikke har bruk for i sin egen karrierestige?
Det var vel ”kulturløft” regjeringen lovte og ikke et ”kjendisløft”?

Ståle Sørensen billedkunstner
Leder Kultur og utdanningsutvalget Oslo Venstre

En ny vår for Munch?

Venstre blir beskyldt for å svikte Tøyen og Oslo øst, vi blir også beskyldt for vingling og for å svike Vestbaneprosjektet.
Dagsavisen har boltret seg i beskyldningene og presterer å presentere Venstre i et særdeles dårlig lys under hele den pågående debatten rundt Munchmuseets fremtid.
Altfor lenge har Oslos politikere spilt et politisk spill med byens Munchsamling som offer. Den sosialistiske siden bruker Munchsamlingen som et gissel for å oppnå flere stemmer i de østlige bydelene. Vi i Venstre mener derimot at Munchsamlingen er altfor viktig til å brukes i et primitivt politisk spill som kun handler om egne kjernevelgere.
Vi mener at et politisk parti må kunne evaluere flere løsninger og ha en bred diskusjon innad i partiet uten å bli beskyldt for å vingle.
Munchs ettermæle fortjener politikere som søker en løsning som er best for samlingen. Dette er løsningen vi i Venstre har forsøkt å finne. Vi i Venstre ønsker en satsing på museet, vi ønsker at Munchmuseet skal få en fremtredende plass i bybildet og langt flere besøk enn dagens museum på Tøyen. Vi ønsker et nytt bygg til samlingen innen overskuelig fremtid og vi ønsker en ny vår for hele institusjonen. Vi vil se kunstinteresserte velgere i øynene om fire år og si: ja vi gjorde det rette for Munch og Oslo som helhet, ikke bare Tøyen.
Dessverre er dette lite gjennomførbart i et bystyre som kun er interessert i å bake kake for egne velgere. Når man hører AP og SV tale i saken kan det for en utenforstående høres ut som Munch malte bildene utelukkende for befolkningen på Tøyen.
Munch er for hele verden, Munch er for hele Norge, Munch er for hele Oslo, derfor er det viktig å vurdere en ny lokalisering når man samtidig vurderer et nytt bygg. Dersom AP og SV ønsker en øst-vest debatt så bør vel Groruddalen fremmes som et egnet område? Hvem trenger vel et Munchmuseum mer enn Groruddalens 100000 innbyggere?
I Venstre har museet blitt diskutert høylydt, men alltid med fokus på hva som er best for samlingen. Jeg tviler på at en lignende informativ og fordomsfri diskusjon har blitt ført i andre politiske partiers internfora.
Nå har Venstre fremmet en tredje vei, et nytt museum i Bjørvika.
Når evalueringen er klar har vi tre alternativer som kan stemmes over. Da er det opp til den sosialistiske siden om de vil vurdere saken med nye fordomsfrie øyne til beste for Munchsamlingen eller om de fortsatt insisterer på å vurdere det hele med et gammelmodig og dogmatisk øst-vest perspektiv. Jeg ønsker de lykke til med det første uten at jeg skal beskylde de for å vingle i saken av den grunn.

Ståle Sørensen
Billedkunstner, leder Gamle Oslo Venstre
Leder kultur og utdanningsutvalget Oslo Venstre

Legg ned Vinmonopolet

Den siste tiden har debatten om Vinmonopolets mangel på utsalgsteder i Oslo øst rast, østkantfolk føler seg forskjellsbehandlet. Gamle Oslo, en bydel med 35000 innbyggere har ikke et eneste vinutsalg, men har opptil flere utdelingsteder for Metadon.
Bak denne debatten finner vi også en mer prinsipiell debatt som desverre er mindre synlig i media. Debatten handler ikke om lokalisering og typisk øst-vest problematikk, men om selve institusjonen Vinmonopolet.
Innenfor dagens system står Vinmonopolet som suverene eneherskere over hvordan og hvor de ønsker å legge til rette for sine kunder. Som monopolvirksomheter flest søker de løsninger som gjør livet enkelt for dem selv og sine medarbeidere. Vinmonopolet er i en suveren stilling hvor de er høyt ønsket som leietagere i kjøpesentre da de bringer kunder til andre virksomheter samtidig er de enerådende da de ikke har konkurenter. Dette innebærer at dersom forholdene ikke ligger fullstendig til rette lar polet vær å åpne et utsalgsted. Kundene får heller flytte på seg.
Idag er det kjøpesenterkongen Olav Thon som best har forstått hvordan han bør legge til rette for Vinmonopolet og deres ønsker. Resultatet er at i flere mindre bygder og byer flytter polet fra byenes sentrum til store bilbaserte kjøpesentre, ofte eid av Olav Thon. Dette er ofte stikk i strid med de lokale politikernes ønsker.
Jeg er av den oppfatning at Vinmopolet er til stor skade for handelstanden. De få utsalgstedene som er får enorm betydning for hvor folk velger å legge lørdagshandelen sin, taperne er små butikker som ligger fjernt fra de steder som Vinmopolets ledelse ser som akseptable utsalgsteder. Jeg kan heller ikke forstå hva Vinmopopolets rolle er i et moderne samfunn. Er det slik at at det kun er staten i form av Vinmopolets ledelse og medarbeidere som som kan sørge for at det norske folk kjøper alkohol på en fornuftig måte? Hva er så logikken bak private sjenkesteder og hva i all verden er så logikken bak oppløsningen av apotekmonopolet? De private apotekene selger jo livsfarlige medisiner. I Malerbutikkene kan man kjøpe løsemidler som gir deg både rus og varige hjerneskader ved misbruk. Skal staten overta salget av dette også?
I Venstre ønsker vi et nytt regelverket rundt salg av alkohol. Kommunestyrene selv må finne ut hvordan og hvor man skal selge alkohol i sin kommune.
Som en del av en sosialliberal ideologi ønsker vi et strengt regelverk rundt dette, vi ønsker å ivareta sosialpolitiske og ruspolitiske målsetninger, men å tro at så lenge det er staten selv som står for salget så er dette ivaretatt er en lite farbar veg fremover. Som Venstremann mener jeg det ville være ønskelig om debatten rundt lokalisering av polutsalg går videre og fører til en debatt rundt selve monopolvirksomheten. Mitt klare syn er at vinutsalg i privateide butikker i kombinasjon med et strengt og logisk regelverk, med klare følger og bøter dersom dette brytes, er rett vei fremover.
I en sosialliberal stat gis borgerne frihet og ansvar til å ta å ta egne valg, men borgerne må også møtes med en hjelpende hånd dersom man gjør feil valg. Derfor ønsker vi i Venstre samtidig en storstilt satsing på rusomsorg. I motsetning til Frp ønsker vi ikke "billig sprit og tobakk", men vi ønsker et samfunn hvor frihet og ansvar går hånd i hånd og hvor monopolisme bør unngås.




Ståle Sørensen leder Gamle Oslo Venstre, med i aksjonen "vi vil ha vin, også i Gamle Oslo"
Leder kultur og utdanningsutvalget Oslo Venstre