Om øremerkiing

Er øremerking veien å gå?

Som representant for NBF ved NBKs landsmøte så var jeg vitne til en rekke vedtak som jeg ønsker å stille spørsmålstegn ved. Jeg presiserer at jeg i dette innlegget ikke skriver som representant for Billedhugerforeningen, da disse spørsmålene ennå ikke har vært tatt opp til diskusjon der.
I en rekke velmente tiltak hvor jeg deler forslagstillers intensjoner, ble jeg stadig stillt ovenfor spørsmålet: Ønsker NBK et sentralistisk Norge hvor all makt ligger hos Stortinget?
Ved å stadig presisere at man jobber for øremerking av midler til alle gode tiltak, samt tilbakeføring av vedtakshjemmel fra fylkeskommunene til Stortinget så er man i realiteten med på uthule det lokale demokratiet og flytte makt oppover i systeme -ikke nedover.
Jeg oppfatter at billedkunstnere og kulturarbeidere har mest å hente ved at det er kort vei fra der avgjørelsene fattes til de avgjørelsene angår. Hvis vedtaket fattes i fylkeskommunen så er det enklere for en distrikstorganisasjon å påvirke dette vedtaket, for eksempel i Nordland enn å måtte ta hele den lange omveien til Stortinget for der å møte representanter fra de andre fylkene som man er avhengig av for å få flertall.
Jeg ville synes det var mer strategisk for NBK å kjempe for sine meninger hvor enn avgjørelsen tas enn å kjempe en systemkrig for et mer mer sentralistisk Norge.
Fylkespolitikere er stadig på valg og er avhengig av lokal velvilje og tillitt, dette bør fylkeslagene innse og utnytte ved å presse frem sine saker i media, samt drive utrakt lobbyvirksomhet ovenfor disse politikerne. I Stortinget representerer de forskjellige reprentantene også sine fylker. Deres oppgave er å fremme sitt eget partis program, men også stå på løfter i forhold til sitt eget fylke. Problemet i denne sammenhengen er at det er svært enkelt for en representant fra Trøndelag å bli overkjørt fra representanter fra f.eks Rogaland, Akershus og Oslo. Disse representantene har ikke noe forhold til Trøndelags kulturkrav og kjemper gjerne heller for egne krav i en prioriteringsdebatt.
På den måten er Stortinget feil sted å kjempe for lokale politiske saker og også feil sted å ta detaljavgjørelser vedrørende budsjettprioriteringer. Landstedutstillingene kan være en slik sak som ved «feil» Stortingsflertall blir mer utsatt i Stortinget enn i et interkommunalt samarbeid.
Øremerking hjelper lite i det øyeblikk Stortinget finner det for godt å fjerne ordningen.
I en fylkeskommune derimot vil det være lettere å arbeide for disse tingene, fordi representantene er mer direkte valgt av distriktets egne velgere.
Jeg oppfordrer derfor NBK til å ikke fortsette en kamp mot vindmøller hvor man vedtar resolusjoner som er av symbolsk karakter, men istedenfor kjemper for mer frie kulturmidler til fylkeskommunene og deretter tar kampen lokalt med de politikerne man der har valgt inn.
Politikk er prioriteringens felt, se til at det blir prioritert rett!
Avslutningsvis vil jeg presisere at jeg er medlem av et parti som er for en storstilt lokaldemokratisk satsing i tråd med mye av det jeg her har sagt, jeg benyttet derfor ikke store deler av landsmøtet på å fremme dette synet, da det nok kunne blitt oppfattet feil. Når jeg nå skriver dette innlegget så er det fordi jeg mener en slik flytting av makt fra Storting og ned på det lokale planet faktisk er til det beste for NBK og billedkunstnerne, men jeg tar til etteretning at man for tiden står for det motsatte synet.

Ståle Sørensen, billedkunstner

Eks-stalinisten Valla

Gi til de som trenger det mest, ikke de som roper høyest

I et nylig leserbrev i Dagsavisen under tittelen «solidaritet med deg selv» fikk vi beskrevet et bilde av første mai som en feiring av verdens best betalte arbeidere i en av verdens rikeste land.
Forfatteren av leserbrevet; Øyvind Eggen, gjør flere observasjoner som er riktige. Det er mange som føler at første mai er blitt en feiring hvor særinteressene får rå og hvor «de som ingen stemme har» nok en gang blir oversett.
Eks-stalinisten Gerd Liv Valla taler om industriarbeiderne og verftsarbeiderne, men nevner ikke med et eneste ord småbedriftseiere som utfra dagens loverk ikke engang har rett på grunnleggende rettigheter som arbeidledighetstrygd, uføretrygd eller rettigheter i forhold til barnefødsel. Jens Stoltenberg snakker om de som ikke tjener til toppskatt, men han nevner ikke alle private nyetableringer som alt for ofte knekkes av en statlig byråkratisk hengemyr. Kristin Halvorsen snakker om de offentlige ansatte, men bruker ikke første mai til å snakke om de narkomane i Oslos gater, som virkelig trenger en håndsrekning. Og ikke minst snakker Siv Jensen til industriarbeiderne på Odda, men uten å nevne internasjonal solidaritet og viktigheten av å åpne for arbeidsinnvandring i Norge.
Som Venstremann mener jeg Eggen hadde et klokt innlegg og det står klarere og klarere for oss som er opptatt av solidaritet med de svake at den klassiske venstresiden bestående av LO, AP, SV og nå de siste årene også Senterpartiet på ingen måte kjemper for de sakene som var grunnen til etableringen av arbeidernes dag. Dagens partier som proklamerer seg å ha enerett på denne dagen bruker mesteparten av sin politiske energi på å fordele penger fra øvre middelklasse til nedre middelklasse -taperne er som alltid de aller svakeste av oss. De som ikke har en fagforening og ikke kan gi flere millioner til APs partikasse i bytte mot innflytelse.
Et politisk parti med repekt for seg selv bør gi til de som trenger det mest, ikke de som roper høyest. Et politisk parti med sosialt ansvar som en av sine grunnpilarer bør sette dette ansvaret foran alt -også særinteresser. Et parti som mener solidaritet er viktig bør kjempe for de narkomane, de prostituerte og de som «ingen stemme har» og ikke kaste milliarder etter store velgergrupper som klarer seg helt fint på egenhånd.
Venstre er et parti som lever opp til arbeiderbevegelsens opprinnelige krav om internasjonal solidaritet, rettferdighet og solidaritet med svake, men vi stiller oss ikke bak eks-Stalinisten Valla og Stoltenbergs "LO-stat" som i realitet vil innebære det motsatte.



Ståle Sørensen
Leder Gamle Oslo Venstre
Leder Oslo Venstres kultur og utdanningsutvalg

gratulerer UK

Gratulerer Storbritania

Storbritania har nettopp gått igjennom en valgkamp som ikke overraskende endte med gjenvalg av Tony Blair.
New Labour bør på ingen måte sammenlignes med museums-sosialismen som er alternativet til dagens regjering i Norge. Labour er på mange måter et moderne parti i forhold til vårt hjemlige Arbeiderparti samt SV, for å ikke snakke om Senterpartiet.
Sammenligningen med våre hjemlige forhold er derfor vanskelig, men en ting er iallefall sikkert: valgets store vinner er på mange måter opposisjonen i Storbritania med Liberaldemokratene i spissen. På få år har Liberal Democrats vokst fra et ganske lite parti til et stort parti som rokker kraftig ved Storbritanias «topartisystem». Partiet viser vei med en politikk som er annerledes og selvstendig både fra de røde og de blå. Liberal Democrats som er norske Venstres søsterparti har svært mye til felles med Venstre og står for en grønn politikk som innebærer for miljø, småbedrifter og sosialt ansvar, med en åpen innvandringspolitikk i bunn.Også i Sverige og Danmark har vi sett Venstres søsterpartier Folkpartiet (s) og Radikale Venstre (dk) gjøre det svært godt i de siste valgene. Det går en sosialliberal vind over deler av nordeuropa som vil forandre de britiske og skandinaviske demokratiene til mer åpne, liberale og sosiale velferdstater. Valget i Storbritania har vist oss at det politiske landskapet har flere himmelretninger enn øst og vest og at stadig flere får øynene opp for en grønn politikk tuftet på et liberalt menneskesyn. Det vil undre meg stort om annerledslandet Norge ikke gjør som våre naboer og innser at det politiske kartet har flere farger enn rødt og blått, at fremtiden er sosialliberal og at løsningen ligger i sentrum.


Ståle Sørensen
Leder Gamle Oslo Venstre
Leder Oslo Venstres kultur og utdanningsutvalg