Kamerat Ane Dahl Torp og kamerat Trond Giskes lek med den kunstneriske friheten

Jeg har ingenting i mot feminisme, eller målet om minimum 40% kvinneandel i norske filmproduksjoner, men jeg har derimot en enorm uvilje mot at man utfra politiske målsetninger skal styre kunsten.

Einarssonutvalgets rapport om statlige virkemidler på filmområdet starter med et fyrverkeri. Hele rapportens forside er en kommunistinspirert filmplakat hvor Ane Dahl Torp veiver med røde faner og Trond Giske svever i røyken av et damplokomotiv, også denne utsmykket med røde faner. I mellomgrunnen ser vi streikende arbeidere med røde faner og bannere med tekster som ”samling, styrke, seier!!”
Forsiden til rapporten er en artig variasjon over filmplakaten til gymnaslærer Pedersen hvor medlem av filmutvalget og skuespiller Ane Dahl Torp spilte hovedrollen som ung kommunist.
Ironisk? Ja selvfølgelig. Morsomt? Nei slettes ikke, jeg vil komme tilbake til hvorfor.

Rapporten, et bestillingsverk fra Trond Giske har hatt som formål å danne et beslutningsgrunnlag for den retning Trond Giske allerede har penset ut for norsk film.
De røde faner danner ironisk nok assosiasjoner til Sovjetunionens storslåtte satsing på filmediet og filmskapere som Pudovkin og Eisenstein. Det blir allikevel en temmelig selsom opplevelse å se at deler av rapportens innhold faktisk følger de politiske linjene som indikeres i plakaten.
Rapporten konkluderer helt entydig og klart under kapitel ”likestilling i filmbransjen” at dersom ikke målet om 40% kvinneandel av nøkkelposisjoner i norsk filmproduksjon oppnås innen 2010 skal tvangskvotering innføres. Andelen gjelder alle nøkkelposisjoner, inkludert hovedroller, manusforfattere, produsenter og regisører.

Hvilken rett har Ane Dahl Torp eller Trond Giske til å kreve at manusforfattere tryller om sine hovedroller til å bli kvinner og ikke menn?

Videre peker utvalget på forskjellige virkemidler for å oppnå sitt ambisiøse mål:
Billettstøtten skal utvides slik at det gis 100% billettstøtte til filmer der to av fire nøkkelfunksjoner besettes av kvinner. Det innføres også ”poengtilskudd” for kvinnelige nøkkelfunksjoner.

Det er underlig å se at et drøyt tiår etter kommunismens fall er selvsensuren på veg inn igjen, denne gangen i Skandinavia og i form av feminisme.
Veien til helvete er brolagt med gode hensikter, slik er det også denne gangen. Når Sovjetunionen ønsket industriarbeideren, bonden og soldaten frem i filmmediet brukte de på lignende vis økonomiske pressmidler for å styre kunsten inn i deres eget bilde. Når Ane Dahl Torp og hennes meningsfeller ønsker flere kvinnelige hovedroller benytter man filmkunsten som et politisk instrument for å oppnå en samfunnsendring. Den politisk instrumentelle kunsten styrt av overordnede planer, ikke kunstnerens egne, er en farlig vei fremover.
Vladimir Lenin sa; ”den viktigste av alle kunstarter er filmen”, om han mente viktig for å fremme sitt eget politiske syn eller viktig i form av seg selv fremstår noe mer ullent. For meg kan det synes som kamerat Dahl og kamerat Giske har den samme ullne forståelse av filmmediet.

Ane Dahl Torp og Trond Giske bør holde seg langt unna når manusforfattere skriver frem sine hovedroller og heller gjøre sine kamerathilsener et annet sted enn midt i det frie norske kunstlivet

Ståle Sørensen
Billedkunstner
Leder kulturutvalget Oslo Venstre

Giske er kliss naken

Trond Giskes angrep på Linn Ullmann i Dagbladet setter vår nye kulturminister i et underlig lys. Mens Giske gjennom hele valgkampen har presentert seg som kunstnernes egen kandidat begynner det nå kanskje å gå opp for andre enn kunstnerne selv at Giskes spill ikke er annet enn keiserens nye klær. Ullmann skal ha ros for på en glimrende måte å påpeke at Keiser Giske danser naken på kulturpolitikkens paradegate.
Gjennom Giskes motsvar til Ullmann viser han sitt sanne ansikt som en maktpolitiker som av retoriske grunner plasserer sin politiske motstandere blant besteborgernes rekesmørbrød og smørgåsbord. Giskes debatteknikker vitner om en usikker politiker uten evne eller vilje til å sette seg inn i kunstnernes hverdag. Også gjennom praktisk politikk er Giske en skuffelse. Han prioriterer sine egne kjernevelgere foran hva som er rett for kulturlivet. Gjennom å lokalisere Rockmuseet til Trøndelag sender han en gave hjem til de som sendte han på tinget. Gjennom å bla opp lusne 70 millioner til en ny holmennkollbakke i Oslo, men derimot finne frem den helt store sjekkboka til prøve -VM i rally i Mjøsregionen, (en av de sterkeste AP bastionene i Norge) viser Giske at selve kulturløftet er et løft for å holde Giske selv i maktens korridorer og ikke et løft for kulturen eller idretten selv. Giske er en skuffelse for Oslo.
At vår kulturminister bruker kunstnere, kongefamilie og idrettskjendiser som kosebamser for å nå sitt mål, er ikke bare trist for Giske, men trist for de som lar seg kose.
Den anerkjente billedkunstneren Mari Slattelid nektet tidligere i år å stille opp på samme bilde som Stoltenberg i protest mot Arbeiderpartiets kulturpolitikk. Jeg anbefaler kunstnere å nekte å posere sammen med en naken Giske på jakt etter mer makt – om ikke av annen grunn enn sømmeligheten.


Ståle Sørensen
Billedkunstner
Leder Kultur og Utdanningsutvalget Oslo Venstre

Regjeringens kultursvik

Den rødgrønne regjeringen gikk til valg med et sterkt fokus på kulturpolitikk, -det ble lovet et ”kulturløft”.
Når nå kulturbudsjettet foreligger er det mange som føler seg sveket av kulturminister Trond Giske.
Vinnerne i budsjettet er de store, synlige medieprofilerte aktørene som film og scenekunst. Ikke minst journalistene selv har fått mye støtte av den nye rødgrønne regjeringen.
I tillegg kan rallyfolket kose seg med en god pott penger til prøve-VM i rally. Resten av budsjettet er preget av null satsningsområder og ingen uttalt visjon.
Når vi i tillegg tar i betrakning at Trond Giske klarer å presse gjennom det å legge det planlagte Rockmuseet til sitt hjemfylke Trøndelag og ikke Oslo, blir bildet komplett.
Selve kulturløftet fremstår som et løft for å holde Trond Giske selv i maktens korridorer og etter hvert føre han videre opp i andre og mer ”viktige” posisjoner.
Giske vet at deler av kulturlivet er svært talefør og opinionsdannende, ved å gi mest til disse kjøper han seg velvilje også fra andre deler av kulturlivet. Gjennom støtte til rally-VM bidrar han til å skape kredibilitet utenfor selve kultursfæren og det i et fylke hvor Arbeiderpartiet tradisjonelt har mange støttespillere. Gjennom å sende Rockmuseet til Trøndelag sørger han for å ”sende en gave hjem” til de som sendte han på tinget.
Var det det kulturnorge ønsket seg da de stemte på ”kulturkameratene”?
Trond Giske akter å bruke kulturdepartementet som et stupebrett for sin egen karriere,
heldigvis drysser det av ren tilfeldighet litt over enkelte gode formål også. Spørsmålet er om den store taperen i dette maktspillet vil være de Giske ikke har bruk for i sin egen karrierestige?
Det var vel ”kulturløft” regjeringen lovte og ikke et ”kjendisløft”?

Ståle Sørensen billedkunstner
Leder Kultur og utdanningsutvalget Oslo Venstre