Enda mer forbud?

I den siste tiden har enkelte fra mitt parti vært ute i pressen og snakket varmt om å forby mobilbruk i barnehager.
Jeg vi med dette presisere at jeg overhode ikke støtter et slikt forslag. Forslaget strider med grunnleggende prinsipper i vårt partiprogram som går på at skoler og barnehager selv må kunne få lov til å bestemme mest mulig over sin hverdag og pedagogikk.
At enkelte politikere på denne måten ønsker å detaljkontrollere barnehagene utfra et "føre var" prinsipp synes jeg er alarmerende. Spesiellt når det viser seg at vedtaket ikke er vitennskaplig fundert. Skal politikere bestemme over samfunnet utfra løse rykter eller skal de fundere den på vitenskap?
Jeg beklager enkelte fra mitt eget parti og vil gjerne presisere at et slikt vedtak ikke er en del av Venstres politikk hverken i prinsipprogrammet eller i det lokale prinsipprogrammet.
Når det er sagt så støtter jeg enhver institusjon som vil sette fokus på stråling fra mobiltelefoner -men dette må¨altså komme fra institusjonen selv og ikke politikere.
I kontrast til "mobil i barnehage utsagnet" kommer vår justisminister Odd Einar Dørum ut med løfter om å oppheve løsgjengerparagrafen og støtter at prostitusjon fortsatt skal være lovlig. Det sier seg selv i en slik sammenheng at et forbud mot mobiltelefoner har lite med Venstres sentrale politikk å gjøre

Ståle Sørensen, oppgitt

Tåkelegging om jernbane

Tåkelegging om jernbane
Takk til Jan Stavenes (skrevet halvparten)

Vedtaket om å konkurranseuttsette deler av jernbaneverkets virksomhet har utløst en regelrett kampanje fra SV for å tåkelegge både sitt eget og regjeringens standpunkt.Samtidig som partiet prøver å framstå som spiselig og moderat i media så kjører SV på med gammelsosialistiske trossetninger så det synger i Internasjonalen når det virkelig gjelder. Når nå venstrestatsråden Torild Skogsholm konkurranseutsetter deler av Jernbaneverkets virksomhetsområde angriper stortingsrepresentant Geir-Ketil Hansen i en artikkel på SVs internettsider og i flere aviser med at "det finnes tydligvis ingen grenser for hva Høyre får Krf og Venstre med på". Vel, kjære Geir Ketil Hansen: Venstres politikk definneres av Venstre, ikke av SV.

Dersom noen tviler på hva Venstre står for så kan de slå opp i våre programmer. Der man finner en praktisk tilnærming til konkurranseutsetting som et mulig verktøy, men ikke som en sesam-sesam løsning på alt. Det ville vært en fordel for den politiske debatten om politiske motstandere faktisk visste hva som sto i hverandres politiske programmer og ikke serverte fiktive virkelighetsoppfatninger til velgerne.
Det er overaskende hvor lite SVs stortingsrepresentanter faktisk vet om andre partiers ideologiske og politiske fundament. Kanskje litt mer overraskende for meg er det at SV ikke kjenner forskjellen på det å konkurranseutsette og det å privatisere. "Nå privatiserer de også jernbanen" uffer Geir Ketil Hansen seg i samme artikkel på SVs nettsider. Videre fabulerer han om privatiseringen av det engelske jernbanenettet som et tilsvarende eksempel på privatisering. På tross av at Skogsholm har valgt en helt annen modell for sin konkurranseutsetting. I Storbritania privatiserte man selve eierskapet til mye av infrastrukturen. Det er en vesentlig forskjell fra den norske modellen der det er enkelte virksomheter som konkurranseutsettes, mens infrastrukturen beholdes offentlig eid. En annen vesentlig forskjell er at bevilgningene til jernbane ikke kuttes. Det vil si at det som spares på konkurranseutsetting kan brukes til nødvendige investeringer til gode for oss som togpassasjerer.
På SVs internettsider leser jeg også at grasrota i Venstre bør gjøre opprør mot Torild Skogsholm fordi hun er liberalist og ikke liberal. Jeg må nok tilstå at å bli belært av SV om hva som er liberalt føles som å bli belært av tunge kriminelle om lov og orden. Det blir ikke spesielt troverdig.

Ståle Sørensen Leder Gamle Oslo Venstre, listekandidat Stortingsvalget 05

Om å ta og gi

Om å ta og gi i et velferdsamfunn

Når nå debatten om årets statsbudsjett har roet seg så er detpå tide med en liten refleksjon om debattens ideologi.
Arbeiderpartiets og SVs mantra «mer skattelette til de som har mest fra før» tror jeg nå har satt seg kraftig i bakhodet på de fleste velgere, og de to nevnte partiene ser nå antageligvis tilbake på det de selv anser som en vellykket mediakampanje mot Regjeringen.
Vi lever i et mediasamfunn og de som behersker dette best vil alltid være de som i folks øyne «går av med seieren». M.a.o. det er 1-0 til opposisjonen.
I en tabloid virkelighet så er det særdeles vanskelig å nå ut med budskapet når motstanderen har funnet et «passende» slagord som gjentas til det evinnelige. Det er kanskje på plass med en bitteliten mediavennlig oppklaring?
For det første bruker opposisjonen begrepet «gi skattelette». Et slikt begrep innebærer at alle penger tilhører staten og at regjeringer bestemmer hvor mye ethvert menneske skal bli tildelt utfra et «rettferdighetsmål». Dette er sett fra vårt ståsted et urimelig standpunkt.
I en liberal stat så ber staten borgerne om å bidra til felleskapet ved å avse noe av sin eiendomsrett slik at man kan betale for fellesgoder. I et slikt samfunn så deler man ikke ut skatteletter, man unnlater eventuellt å ta inn mer enn man trenger.
Det andre Arbeiderpartiet og SV peker på i sin retorikk er at det «gis» skattelette til de aller rikeste av oss. Dette er med respekt å melde tøv.
Dagens skattesystem gjør at de som tjener mye bidrar mest til felleskapet ikke bare i form av penger, men også rent prosentmessig. De aller rikeste derimot, de som lever av kapitalinntekter, har etter skattereformen av 1992, initiert av Arbeiderpartiet vært heldige nullskatteytere.
De aller rikeste har ikke bidratt, mens vanlige hardtarbeidende funksjonærer og drosjesjåfører har holdt systemet oppe ved at de betaler toppskatt hvis de jobber litt overtid. -Rettferdig?
I regjeringens statsbudsjett så vil alle skattes likere, både de som lever av kapitalinntekter og de som lever av arbeidsinntekter. De aller rikeste og de som er alminnelig rike vil bidra mest til felleskapet, men skattetrykket blir mer sosialt og likere fordelt.
Den andre store feilen ved Arbeiderpartiet og SVs retorikk er at de ikke tar hensyn til at velferdstaten ikke er bærekraftig.
Både i endring av pensjonsystemet samt generell reformering av velferdstaten er de to partiene bremseklosser i enhver nødvendig forandring. De fleste som kjører bil vet at det er bedre å anpasse farten i tide, bremse forsiktig og kjøre unna ved møtende fare enn å holde stiv kurs og bremse kraftig rett før man kolliderer inn i faremomentet.
I Venstre ser vi på muligheten for å etablere et velferdsamfunn med borgerlønn, flat skatt med stort bunnfradrag og reformering av offentlig sektor. Et samfunn hvor alle som virkelig trenger det får hjelp uansett grunn til deres problemer. Et samfunn hvor ikke hovedfokuset ligger på å omfordele penger fra øvre til nedre middelklasse eller fra de som jobber overtid til de som ikke gjør det. Vi vil bygge et bærekraftig velferdsamfunn hvor alle går sammen for å hjelpe de aller svakeste av oss og hvor skatt fordeles utfra hvor mye man forurenser og forbruker, ikke utfra sosialistisk misunnelsespolitikk.



Ståle Sørensen, leder Gamle Oslo Venstre, listekandidat Stortingsvalget 05